den sunne veiledningen: Paulus sikter her til Herren Jesu Kristi lære. Siden alt Jesus lærte andre, er i harmoni med resten av Skriftene, kan uttrykket «den sunne [eller: «oppbyggende»] veiledningen» i prinsippet anvendes på hele Bibelens lære. – Se studienote til 2Ti 1:13.

den sunne lære: Eller: «den læren som bygger opp». – Se studienote til 1Ti 6:3.

moderat i sine vaner: Ifølge en ordbok har det greske ordet som er brukt her, den bokstavelige betydningen «måteholden, edruelig; avholdende fra vin, enten fullstendig … eller i det minste fra en umåteholden bruk av den». Men ordet kom etter hvert til å bli brukt i videre betydning om en person som er likevektig, behersket og nøktern. Dette verset viser at en kristen tilsynsmann må være moderat på alle områder i livet. I det neste verset kommer Paulus mer direkte inn på misbruk av alkohol. – 1Ti 3:3.

seriøse: Det greske ordet som er gjengitt med «seriøse» i 1Ti 3:8, 11 og Tit 2:2, kan også gjengis med «ærverdige» eller «verdige til å bli vist respekt». For at en mann skal være kvalifisert til å bli utnevnt til menighetstjener, må han oppføre seg på en verdig måte som gjør at han vinner andres respekt. Han bør være pålitelig og ta sine oppgaver alvorlig.

sunn i sinnet: Eller: «ha god vurderingsevne». Ifølge en ordbok sikter de greske ordene som er gjengitt med «sunn i sinnet» og «sunt sinn», til det å være «forstandig, ettertenksom, sindig». En person som er sunn i sinnet, viser likevekt og er ikke for rask til å gjøre seg opp en mening om en sak.

De eldre mennene: Paulus bruker et gresk ord (presbỵtes) som i De kristne greske skrifter sikter til fysisk eldre menn. (Se også Lu 1:18; Flm 9.) Dette ordet er beslektet med det greske ordet (presbỵteros) som Paulus brukte tidligere i dette brevet da han oppfordret Titus til å «utnevne eldste [bokst.: «eldre menn»] i by etter by». (Tit 1:5; se studienote til Apg 11:30.) Men sammenhengen her viser at Paulus omtaler alle kristne menn som er oppe i årene, enten de tjener som eldste i menigheten eller ikke. I de videre versene gir han veiledning til forskjellige aldersgrupper i menigheten, for eksempel «de eldre kvinnene» og «de yngre mennene». – Tit 2:3–6.

moderate i sine vaner: Se studienote til 1Ti 3:2.

seriøse: Se studienote til 1Ti 3:8.

sunne i sinnet: Se studienote til 1Ti 3:2.

sunne i troen, i kjærligheten og i utholdenheten: Det greske ordet for «sunne» sikter egentlig til fysisk helse. (Lu 5:31) Men Paulus bruker det i overført betydning. Med denne medisinske metaforen oppfordrer han «de eldre mennene» til å bevare en sterk åndelig helse.

de eldste: Bokstavelig: «de eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om fysisk eldre menn. (Se studienote til Mt 16:21.) I Israel i gammel tid ble de eldste brukt til å lede og administrere folket, både lokalt (5Mo 25:7–9; Jos 20:4; Rut 4:1–12) og nasjonalt. (Dom 21:16; 1Sa 4:3; 8:4; 1Kg 20:7) Dette er den første gangen ordet blir brukt i forbindelse med den kristne menighet. Som i den bokstavelige nasjonen Israel hadde de eldste i det åndelige Israel ansvaret for å ta ledelsen i menigheten. I denne sammenhengen var det de eldste som tok imot nødhjelpen, og som førte tilsyn med hvordan den ble fordelt blant menighetene i Judea.

baktalende: I Bibelen blir det greske ordet for «baktaler» (diạbolos) som regel gjengitt med «Djevelen» og brukt som en tittel på Satan, som ondskapsfullt baktaler Gud. (Se studienote til Mt 4:1 og Ordforklaringer: «Djevelen».) Men noen få ganger blir ordet brukt i sin grunnleggende betydning og blir da gjerne gjengitt med «baktalende» eller «baktale». (1Ti 3:11; Tit 2:3) Her i beskrivelsen av «de siste dager» (2Ti 3:1) bruker Paulus dette ordet om mennesker som prøver å skade omdømmet til andre, både mennesker og Gud, ved å komme med falske anklager eller forvrenge de faktiske forhold. – Se studienote til Joh 6:70, der ordet blir brukt for å beskrive Judas Iskariot.

En kvinne skal ta imot undervisning i stillhet: Paulus går her imot det synet mange jødiske religiøse ledere på hans tid hadde, nemlig at kvinner ikke skulle bli undervist i Skriftene. Han visste at slike tradisjoner ikke hadde noe grunnlag i De hebraiske skrifter, og at Jesus ikke støttet slike oppfatninger. Jesus underviste kvinner åpenlyst. (Jos 8:35; Lu 10:38–42; Joh 4:7–27) Paulus blir her inspirert av Gud til å skrive at i menighetssammenheng skal en kvinne ta imot undervisning «i stillhet». Han bruker et gresk ord som også kan gjengis med «ro». Denne veiledningen ligner på det han tidligere hadde skrevet til menigheten i Korint, der noen kvinner muligens prøvde å skape splittelse. – Se studienote til 1Kt 14:34.

underordne seg fullt ut: Med denne inspirerte veiledningen oppfordrer Paulus kristne kvinner til å godta og støtte Jehovas ordning for lederskap i menigheten. Det neste verset viser at Jehova har gitt menn ansvaret for å undervise menigheten. (1Ti 2:12) Når Paulus drøfter det som har med underordning å gjøre, anvender han det ikke bare på kvinner. Han sier for eksempel at Jesus skal «underordne seg Gud» (1Kt 15:27, 28), og at «menigheten underordner seg Kristus». (Ef 5:24) Paulus sier dessuten at alle kristne menn og kvinner skal ‘være føyelige’ overfor dem som tar ledelsen i menigheten. – He 13:17.

På samme måte skal de eldre kvinnene: Paulus viser at modne kristne kvinner, i likhet med «de eldre mennene» han nettopp har nevnt, har en viktig rolle i menigheten. «De eldre kvinnene» kan for eksempel ha god påvirkning på yngre kvinner. (Tit 2:2, 4, 5) Familier på Kreta ble utsatt for et dårlig moralsk klima og levde blant falske lærere som ‘brøt ned troen til hele familier’. (Tit 1:11, 15, 16) Paulus ber derfor modne kvinner om å hjelpe til med å styrke kristne familier.

ha en oppførsel som viser at de har respekt for Gud: Det greske ordet som er gjengitt med «som viser at de har respekt for Gud», ble brukt i ikke-bibelske skrifter om prester og andre som «utfører hellige oppgaver». Her overbringer det tanken om å oppføre seg på en måte som viser at man har dyp respekt for Gud. (Se også 1Ti 2:10.) Det greske ordet for «oppførsel» sikter i denne sammenhengen til handlinger som er et resultat av en persons innstilling. De kristne kvinnene som Paulus nevner, måtte huske at de hele tiden skulle ha en oppførsel og en innstilling som var i harmoni med Jehovas hellige normer.

De skal ikke baktale noen: Paulus ønsker at eldre kristne kvinner skal være gode eksempler ved å passe på at samtalene deres ikke går over i negativ sladder og baktalelse. (Sl 15:3; 1Ti 3:11; se studienote til 2Ti 3:3.) Han sier også at de ikke skal være slaver av mye vin. En av farene ved å drikke for mye er at det ofte får en person til å snakke uten å tenke seg om, noe som kan føre til baktalelse. – Ord 20:1; 23:33.

lære andre det som er godt: Denne formuleringen understreker at de eldre kvinnene i menigheten har en verdig rolle. I et annet brev skrev Paulus at kvinner ikke skulle bli utnevnt til lærere i menigheten, for Gud har bestemt at det bare er menn som er eldste, som skal ha den rollen. (1Ti 2:12; se studienoter til 1Ti 2:11.) Men her legger Paulus vekt på at kristne kvinner kunne undervise andre på viktige måter. Enten det var i forkynnelsen eller i en uformell eller privat sammenheng, underviste de ved det de sa og gjorde. På den måten kunne de ha god påvirkning på andre.

Da kan de lære de yngre kvinnene: Det greske ordet som er gjengitt med «lære», kan også oversettes med «bringe [de yngre kvinnene] til fornuft». Det er beslektet med ord som er gjengitt med «sunn i sinnet» andre steder i dette brevet. (Tit 1:8; 2:2, 5, 6) Et oppslagsverk sier at ordet dreier seg om å lære andre å være kloke, å oppføre seg bra, å bruke god dømmekraft. De eldre kvinnene skulle gi slik kjærlig opplæring til yngre kvinner ved å være gode eksempler og formidle veiledning fra Skriftene. Paulus stolte på at trofaste søstre ville følge de prinsippene han ble inspirert av Gud til å skrive ned om å respektere andres verdighet og privatliv. – 1Te 4:11; 1Ti 5:13.

å elske sin mann: Paulus bruker her ett enkelt gresk ord som ofte ble brukt for å rose en god kone. Han går ikke ut fra at en gift kvinne automatisk vil elske mannen sin. Mange kvinner på den tiden hadde lite eller ingenting de skulle ha sagt når det gjaldt valg av ektefelle. Så i noen tilfeller kan det ha vært en utfordring for en kvinne å utvikle varme følelser for mannen sin.

å elske … sine barn: Denne formuleringen er i likhet med den foregående («å elske sin mann») oversatt fra ett enkelt gresk ord som ofte ble brukt for å rose en god kone. Paulus’ veiledning viser at en mors naturlige kjærlighet til barna sine kan pleies og styrkes. Eldre kvinner kunne være med på å bygge opp familier i menigheten ved å oppfordre yngre mødre til å fortsette å gi barna sine den kjærligheten og oppdragelsen de trengte. – 2Ti 1:5; 3:14, 15.

sørger for: Det vil si sørger for materielt. Paulus viser at det ble forventet at familiefedre sørget for ektefellen sin og barna sine i den grad de hadde muligheter til det. Dessuten var noen foreldre eller besteforeldre som hadde mistet ektefellen, ute av stand til å dekke sine egne materielle behov. I slike tilfeller skulle de voksne barna deres gjøre det de kunne for å sørge for dem. Noen ganger kan dette ha betydd at de måtte se for seg hvilke behov som kunne oppstå i framtiden, og treffe tiltak for å ta seg av de eldre. (Se også Joh 19:26, 27.) Paulus viser at de kristne ikke bare bør føle seg forpliktet til å gjøre dette, men at de har en enda viktigere grunn til å følge denne formaningen, nemlig å glede Gud og få hans godkjennelse. – 2Mo 20:12; 5Mo 5:16; Mt 15:4–6.

ta seg av hjemmet sitt: På Paulus’ tid var det vanlig at kvinner tok seg av husarbeidet, selv om det fantes unntak. Men Paulus mener ikke at kvinner bare skal utføre arbeid hjemme. En slik tanke ville ikke være i harmoni med Skriftene. (Ord 31:10–31; Apg 18:2, 3) Ved å bruke denne formuleringen viser Paulus at det å ta seg av hjemmet sitt var en viktig og nødvendig oppgave. Kristne kvinner som forsømte familien sin, ville stille menigheten og dens budskap i et dårlig lys. Paulus kan også ha ønsket å framheve kontrasten mellom det å «ta seg av hjemmet sitt» og de unyttige gjøremålene som enkelte kvinner brukte tiden sin på. (1Ti 5:13, 14) Jehova ga både menn og kvinner viktige oppgaver når det gjaldt det å ta seg av familien sin. – 1Ti 5:8 og studienoter.

underordne seg sin mann: Se studienote til Kol 3:18.

så folk ikke snakker hånlig om Guds ord: Paulus hadde nettopp drøftet hvordan kristne kvinner skulle oppføre seg i dagliglivet. Nå forklarer han hva som er bakgrunnen for denne veiledningen. Hvis kristne kvinner var dårlige eksempler, ville folk utenfor menigheten kunne kritisere Guds «ord», eller budskap. De ville hevde at det kristne budskapet ikke får folk til å utvikle gode egenskaper. Men når kristne kvinner oppførte seg slik de burde, ville det stille Gud og hans budskap i et positivt lys, og det kunne føre til at noen fikk lyst til å bli kristne. – 1Pe 2:12; se studienote til Kol 3:8.

sårende tale: Eller: «spottende tale». Paulus bruker her det greske ordet blasfemịa, som ofte er gjengitt med «blasfemi» når det sikter til tale som utgjør hån mot Gud. (Åp 13:6) Men opprinnelig ble ikke ordet bare brukt om fornærmelser rettet mot Gud. Det kan også betegne ondsinnet eller nedsettende tale rettet mot andre mennesker, og sammenhengen tyder på at Paulus bruker det i den betydningen her. (Se også Ef 4:31.) Andre oversettelser av dette verset bruker slike gjengivelser som «spott», «ærekrenkelse» og «fornærmelser». Et oppslagsverk sier om dette ordet: «Det betegner å rakke ned på en annen og prøve å gi ham et dårlig rykte.»

fortsett å underordne dere: Paulus snakker her om det at en kristen kone frivillig underordner seg den myndigheten hennes mann har fått fra Gud. En kristen ektemann må på sin side følge Kristi eksempel når det gjelder den måten han utøver sitt lederskap på, og han underordner seg villig Kristi myndighet. – 1Kt 11:3; Ef 5:22, 23; se studienote til Ef 5:21.

for dem som han har ansvar for, og særlig for dem som tilhører familien hans: Av disse to uttrykkene er det «dem som han har ansvar for» som har den videste betydningen. Det sikter til nære slektninger. Uttrykket «dem som tilhører familien [eller: «husstanden»] hans» sikter i denne sammenhengen til et familieoverhodes nærmeste familie, som bor under samme tak som ham.

oppmuntre: Eller: «formane». Det greske ordet parakalẹo betyr bokstavelig «å kalle til ens side». Det har vid betydning og kan formidle tanken om «å oppmuntre» (Apg 11:23; 14:22; 15:32; 1Te 5:11; He 10:25), «å trøste» (2Kt 1:4; 2:7; 7:6; 2Te 2:17) og i noen sammenhenger «å oppfordre; å formane; å be inntrengende». (Apg 2:40; Ro 15:30; 1Kt 1:10; Flp 4:2; 1Te 5:14; 2Ti 4:2; Tit 1:9) Den nære forbindelsen mellom det å formane, trøste og oppmuntre viser at en kristen aldri må formane noen på en hard eller uvennlig måte.

Fortsett … å oppfordre de yngre mennene: Paulus bruker her et sterkere verb enn «å undervise», som han brukte i Tit 2:1. Det greske verbet for «å oppfordre» betyr i denne sammenhengen «å overbevise med myndighet». (Se studienote til Ro 12:8.) Men Titus skulle ikke utøve sin myndighet på en hard eller uvennlig måte. Han skulle i stedet være «et eksempel [for de yngre mennene] når det gjelder gode gjerninger». (Tit 2:7) Dessuten bruker Paulus en verbform som angir vedvarende handling (her gjengitt med «fortsett … å oppfordre»), noe som viser at Titus måtte komme med stadige påminnelser.

sunne i sinnet: Se studienote til 1Ti 3:2.

sunn i sinnet: Eller: «ha god vurderingsevne». Ifølge en ordbok sikter de greske ordene som er gjengitt med «sunn i sinnet» og «sunt sinn», til det å være «forstandig, ettertenksom, sindig». En person som er sunn i sinnet, viser likevekt og er ikke for rask til å gjøre seg opp en mening om en sak.

Snakk på en måte som bygger opp og ikke kan kritiseres: Det greske ordet for «som bygger opp» kan også oversettes med «som er sunn». Riktignok kan man bli kritisert selv om man snakker på en fullkommen måte. (Joh 6:58–61) Men det ordet som her er gjengitt med «ikke kan kritiseres», overbringer tanken om at ingen med rette kan kritisere, eller fordømme, en som snakker på en måte som bygger opp. Når Titus var et godt eksempel ved den måten han snakket på, stilte det menigheten i et positivt lys, og motstanderne kunne bli til skamme.

slaver: Bokstavelig: «slaver under et åk». Ordet «åk» ble ofte brukt billedlig om det å være slave og dermed være underlagt en eiers, eller herres, myndighet. (Tit 2:9, 10; 1Pe 2:18; se Ordforklaringer: «Åk».) I Romerriket fantes det mange slaver, også noen kristne. Jesu disipler verken godkjente eller kritiserte slaveriet som institusjon. (1Kt 7:20, 21) Jesus selv prøvde ikke å gjennomføre noen sosial reform, og han sa at disiplene hans ikke skulle være «en del av verden». (Joh 17:14) I stedet forkynte Jesus om Guds rike, som med tiden skulle fjerne alle former for undertrykkelse og urettferdighet. – Se studienote til Joh 18:36; se også Mediegalleri: «Vanlige oppgaver for en slave».

skal fullt ut respektere sine eiere: Paulus oppfordrer kristne som var slaver, til å vise sine eiere, eller herrer, den rette ære. En slaves innstilling kunne ses i det han gjorde, det vil si om han utførte arbeidet sitt på en samvittighetsfull måte. Hvis slaven ikke respekterte sin eier, ville det bety at han i virkeligheten ikke hadde begynt å leve etter den kristne lære. Et slikt dårlig eksempel ville føre skam over Guds navn. – Kol 3:22, 23; se studienoter til Ef 6:5, 6.

Slavene skal underordne seg sine eiere: Noen får kanskje inntrykk av at Paulus her støtter slaveriet som institusjon, men i virkeligheten tar han bare utgangspunkt i noe som var en realitet på hans tid, og som de kristne ikke hadde myndighet til å forandre. Det er sant at Paulus i 1Kt 7:21 oppfordret slaver som var kristne, til å ‘gripe muligheten’ til å bli frie hvis de kunne gjøre det på en lovlig måte. Men det var det ikke alle som kunne. Derfor oppfordrer han her kristne som er slaver, til å være samvittighetsfulle og bringe ære til Jehova ved den måten de oppfører seg på. – Se studienoter til 1Ti 6:1.

slutte å stjele: Paulus’ ord kan ha hatt spesiell betydning for fattige arbeidere i Efesos. Noen fikk kanskje bare sporadisk eller sesongbetont arbeid og tjente ikke nok til å forsørge familien. Det kan derfor ha vært veldig fristende å stjele. Men uansett grunn oppfordrer Paulus de kristne til å la være å stjele. I stedet skulle de arbeide hardt med hendene sine. (5Mo 5:19; 1Te 4:11) Tidligere hadde Paulus minnet de eldste i Efesos om sitt eget eksempel når det gjaldt å arbeide hardt. (Apg 20:17, 34; se også studienote til Apg 18:3.) For å følge Paulus’ veiledning måtte de kristne i Efesos stole på Jesu løfte om at Gud ville dekke de materielle behovene deres. – Mt 6:25–33.

Gud, vår Frelser: I Paulus’ første brev til Timoteus og i hans brev til Titus blir betegnelsen «Frelser» brukt seks ganger om Jehova Gud (i dette verset og i 1Ti 2:3; 4:10; Tit 1:3; 2:10; 3:4). I resten av De kristne greske skrifter brukes det bare to ganger om ham. (Lu 1:47; Jud 25) I De hebraiske skrifter blir Jehova ofte omtalt som den som frelser (redder, befrir) sitt folk, Israel. (Sl 106:8, 10, 21; Jes 43:3, 11; 45:15, 21; Jer 14:8) Fordi Jesus er den Jehova bruker til å frelse menneskene fra synd og død, blir Jesus også omtalt som «Frelser». (Apg 5:31; 2Ti 1:10) Han blir i tillegg kalt «Hovedformidleren av … frelse». (He 2:10) En engel ga beskjed om at Guds Sønn skulle hete Jesus, som betyr «Jehova er frelse», for, som engelen sa, «han skal frelse sitt folk fra deres synder». (Mt 1:21 og studienote) Navnet Jesus understreker altså at det er Jehova som står bak den frelsen som blir gitt gjennom Jesus. Det er derfor både Jehova og Jesus blir omtalt som Frelser. (Tit 2:11–13; 3:4–6) Både det hebraiske og det greske (i Septuaginta) ordet for «frelser; befrier» brukes også om mennesker som Jehova ga som «befriere som reddet» hans folk fra fiendene deres. – Ne 9:27; Dom 3:9, 15.

ikke stjele: Det greske ordet som her er gjengitt med «stjele», er ikke det vanligste ordet for «å stjele». Dette verbet betyr bokstavelig «å legge til side til seg selv», men kan også overbringe tanken om «å tilvende seg midler for å berike seg selv» eller «å begå underslag». Det samme ordet er gjengitt med «i hemmelighet holde tilbake» i Apg 5:2, 3 i beretningen om Ananias’ synd. I den greske oversettelsen Septuaginta er dette verbet brukt i Jos 7:1 for å beskrive hvordan Akan tok noe som tilhørte Jehova. Et oppslagsverk forklarer at på Paulus’ tid ble mange slaver «betrodd oppgaven med å gjøre innkjøp, og de tok ofte hånd om store pengesummer». Slike slaver kunne derfor bli fristet til å stjele fra sine herrer. Kristne slaver, som motsto denne fristelsen, viste at de var til å stole på. – Se studienote til Ef 4:28.

være til ære for Guds, vår Frelsers, lære: Det greske ordet som her er oversatt med «være til ære for», kan også gjengis med «være til pryd for», «utsmykke» eller «pynte». Ordet ble blant annet brukt om de fine steinene som Herodes’ tempel var utsmykket med, de vakre egenskapene som kristne kvinner kunne utvikle, og skjønnheten til Det nye Jerusalem. (Lu 21:5; 1Ti 2:9; 1Pe 3:5; Åp 21:2) Som Paulus viser her, kan en kristen være til ære, eller pryd, for Guds budskap, det vil si vise andre hvor vakkert det er. Når en kristen slave respekterte og adlød sin eier, kunne andre få lyst til å undersøke Bibelens lære. De som så hvordan han oppførte seg, kunne tydelig se forskjellen mellom en kristen slave og en slave som var kjent for å være lat og kranglete og sannsynligvis ville stjele.

Guds, vår Frelsers: Se studienote til 1Ti 1:1.

alle slags mennesker: Det greske uttrykket som er brukt her, kan mer bokstavelig oversettes med «alle mennesker», men gjengivelsen «alle slags mennesker» er på sin plass på grunn av sammenhengen. (Les om andre eksempler i studienoter til Joh 12:32; Apg 2:17.) Gud vil at alle mennesker «skal nå fram til anger» (2Pe 3:9), så han gjør ikke forskjell på folk, men gir alle muligheten til å bli frelst, uavhengig av kjønn, etnisk bakgrunn, økonomiske midler og sosial status. (Mt 28:19, 20; Apg 10:34, 35; 17:30) Men Bibelen viser tydelig at mange vil avvise Gud og ikke kommer til å bli frelst. (Mt 7:13, 21; Joh 3:16, 36; 2Te 1:9) Gjengivelsen «alle slags mennesker» er altså i harmoni med disse versene. Det er også på sin plass å bruke en slik gjengivelse i versene foran, der Paulus oppfordrer trosfellene sine til å be «i forbindelse med alle slags mennesker, også konger og alle som er i høye stillinger». – 1Ti 2:1, 2.

bli frelst: Bibelskribenter bruker noen ganger de hebraiske og de greske ordene for «frelse» om det å bli reddet ut av eller overleve en farlig situasjon. (2Mo 14:13, 14; Apg 27:20) Men ofte sikter disse ordene til det å bli utfridd av synd. (Mt 1:21) Siden død er en følge av synd, har de som blir frelst fra synd, håp om å leve evig. – Joh 3:16, 17; se studienote til 1Ti 1:1.

fører til frelse: Se studienote til 1Ti 2:4.

for alle slags mennesker: Se studienote til 1Ti 2:4.

den nåværende verdensordningen: Eller: «den nåværende tidsalderen». Her sikter Paulus til den urettferdige verdensordningen som Satan hersker over. – Se studienoter til Mt 13:22; 2Kt 4:4; Ga 1:4.

gudhengivenhet: Det greske ordet (eusẹbeia) overbringer tanken om den dype respekt og ærbødighet for Gud som en kristen viser ved å tjene ham lojalt og være fullstendig lydig mot ham. Ordet har vid betydning, for det rommer også tanken om den lojale kjærlighet eller personlige tilknytning til Gud som får en person til å gå inn for å gjøre det som gleder ham. En ordbok sier kort og konsist at hovedbetydningen av ordet er «å leve slik Gud vil at vi skal leve». Paulus viser også at gudhengivenhet ikke er et medfødt karaktertrekk. Derfor oppfordrer han Timoteus til å anstrenge seg, til å trene slik en idrettsutøver gjør, for å styrke denne egenskapen hos seg selv. Tidligere i brevet hadde Paulus minnet Timoteus om at Jesus Kristus er det fremste eksemplet når det gjelder å vise gudhengivenhet. – Se studienote til 1Ti 3:16.

ugudelighet: Eller: «uærbødighet; respektløshet». Bibelen bruker det greske ordet asẹbeia og beslektede ord for å beskrive mangel på respekt for Gud og også det å trosse ham. (Jud 14, 15) Det er et antonym til ordet eusẹbeia, som blir gjengitt med «gudhengivenhet; gudsfrykt». Et menneske kan vise hengivenhet for Gud ved å tjene og tilbe ham. – Apg 3:12; 1Ti 2:2; 4:7, 8; 2Ti 3:5, 12.

gudhengivenhet: Det greske ordet (eusẹbeia) overbringer tanken om den dype respekt og ærbødighet for Gud som en kristen viser ved å tjene ham lojalt og være fullstendig lydig mot ham. Ordet har vid betydning, for det rommer også tanken om den lojale kjærlighet eller personlige tilknytning til Gud som får en person til å gå inn for å gjøre det som gleder ham. En ordbok sier kort og konsist at hovedbetydningen av ordet er «å leve slik Gud vil at vi skal leve». Paulus viser også at gudhengivenhet ikke er et medfødt karaktertrekk. Derfor oppfordrer han Timoteus til å anstrenge seg, til å trene slik en idrettsutøver gjør, for å styrke denne egenskapen hos seg selv. Tidligere i brevet hadde Paulus minnet Timoteus om at Jesus Kristus er det fremste eksemplet når det gjelder å vise gudhengivenhet. – Se studienote til 1Ti 3:16.

gudhengivenhet: Det greske ordet som er brukt her (eusẹbeia), sikter til ærbødighet og dyp respekt for Gud. (Les mer om det greske ordet for «gudhengivenhet» i studienote til 1Ti 4:7.) Det samme greske ordet blir brukt noen ganger i Septuaginta. Det forekommer for eksempel i Jes 11:2 og 33:6, der det på hebraisk står «frykt for Jehova», et uttrykk som også sikter til dyp respekt for Jehova Gud. Da 1Ti 2:2 ble oversatt til syrisk (Peshitta) på 400-tallet evt., ble dette ordet oversatt med «ærbødighet for Gud», der ordet for «Gud» altså inngikk i gjengivelsen. Enkelte senere oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk har i tråd med det gjengitt eusẹbeia med «frykt for Jehova» i dette verset og i andre vers der ordet forekommer. (1Ti 3:16; 4:7, 8; 6:3, 6, 11) Men oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen kom til at det ikke finnes tilstrekkelig støtte for å bruke Guds navn i hovedteksten i dette verset. – Se Tillegg C, som redegjør for grunnene til å gjeninnføre Guds navn i andre vers; se også studienote til Ro 10:12.

Den lærer oss opp: Paulus snakker her om «Guds ufortjente godhet». Jehova Gud har vist menneskene stor kjærlighet og ufortjent godhet ved å sørge for Jesu Kristi gjenløsningsoffer, som «fører til frelse for alle slags mennesker». (Tit 2:11; Ef 1:7; 2:4–7) Paulus sier altså at denne godheten lærer opp dem som følger Kristus. Den veileder og motiverer dem. (2Kt 5:14, 15) Når en kristen har lært om det Jehova har gjort for ham, ønsker han å leve på en måte som gleder hans himmelske Far. Han lærer for eksempel å ta avstand fra gale lyster og negative personlighetstrekk som skyldes påvirkning fra «den nåværende verdensordningen», som Satan hersker over. (Se studienoter til Ef 2:2.) De kristne anstrenger seg for å utvikle slike positive personlighetstrekk som et sunt sinn, rettferdighet og gudhengivenhet. – Se studienoter til 1Ti 3:2; 4:7.

ugudelighet: Les om uttrykket «ugudelighet», som er det motsatte av «gudhengivenhet», i studienote til Ro 1:18.

gudhengivenhet: Les om uttrykket «gudhengivenhet» i studienote til 1Ti 4:7; se også studienote til 1Ti 2:2.

den nåværende verdensordningen: Eller: «den nåværende tidsalderen». – Se studienote til 1Ti 6:17; Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».

herskeren over den luften som har makt over folk: Det er Satan Djevelen som er den «herskeren» som omtales her. Paulus bruker den bokstavelige luften, eller atmosfæren, for å illustrere hvordan en egoistisk og ulydig ånd, eller holdning, gjennomsyrer verden i dag. Han bruker et lignende bilde i 1Kt 2:12 når han snakker om «verdens ånd». Akkurat som bokstavelig luft er overalt og lett kan pustes inn, er «verdens ånd» bestandig her. Den har «makt», eller myndighet, over de fleste mennesker. Det som gjør at denne dominerende holdningen har makt, er at den appellerer til den syndige menneskenaturen, at den er snikende og nådeløs, og at den i likhet med luft finnes overalt. De som er fremmedgjort for Gud og lever på en måte som er i strid med Guds vilje, blir her omtalt som «de ulydige».

slik man lever i denne verden: På gresk brukes her både ordet aiọn og ordet kọsmos («i samsvar med verdensordningen i denne verden»). Ordet aiọn (verdensordning) har grunnbetydningen «tidsalder». Det betegner ofte de forholdene eller trekkene som kjennetegner en bestemt tidsperiode. Ordet kọsmos (verden) sikter her til det urettferdige menneskesamfunnet som er fremmedgjort for Gud. Paulus’ poeng er at de kristne i Efesos tidligere levde på en måte som var ond i Guds øyne.

sunn i sinnet: Eller: «ha god vurderingsevne». Ifølge en ordbok sikter de greske ordene som er gjengitt med «sunn i sinnet» og «sunt sinn», til det å være «forstandig, ettertenksom, sindig». En person som er sunn i sinnet, viser likevekt og er ikke for rask til å gjøre seg opp en mening om en sak.

vår Frelser, Kristus Jesus, har stått fram: Eller: «vår Frelser, Kristus Jesus, er blitt tilkjennegitt». Her forklarer Paulus at Guds «ufortjente godhet», som er nevnt i vers 9, ble «gjort helt tydelig» ved at ‘Kristus Jesus sto fram’. Jehova sørget for dette ved å sende sin Sønn til jorden for at han skulle leve som menneske. Det at Jesus sto fram på denne måten, er også nevnt i Joh 1:14, der det står at «Ordet ble menneske og bodde iblant» mennesker. I 1Ti 3:16 (se studienote) står det i tråd med det at Jesus «ble gjort kjent som menneske». Dette uttrykket gjelder hans jordiske liv og tjeneste, tydeligvis fra det tidspunktet da han ble døpt i Jordan-elven. Gjennom hele sin tjeneste lærte Jesus mennesker hvordan de kunne bli frelst fra syndene sine og få evig liv. – Mt 1:21; Lu 2:11; 3:6.

Lykkelige: Det greske ordet makạrios som er brukt her, sikter ikke rett og slett til det å være lett til sinns og munter. Når ordet brukes om mennesker, sikter det til hvordan en person har det fordi han har Guds velsignelse og velvilje. Gud og også Jesus i hans himmelske herlighet blir omtalt som lykkelige. – 1Ti 1:11; 6:15.

vår Herre Jesus Kristus blir tilkjennegitt: Det greske ordet som er gjengitt med «blir tilkjennegitt» (epifạneia), blir brukt i Bibelen i betydningen «åpenbaring» eller «manifestasjon av myndighet eller makt». Det blir brukt om Jesu tid på jorden. (2Ti 1:10 og studienote) Ordet blir også brukt om forskjellige begivenheter knyttet til Jesu nærvær som konge i Guds rike. (Se for eksempel studienote til 2Te 2:8.) I denne sammenhengen sikter uttrykket «blir tilkjennegitt» til en fastsatt tid i framtiden da det vil bli tydelig for alle at Jesus har fått en herlig og mektig stilling i himmelen. – Da 2:44; 7:13, 14; 1Ti 6:15; 2Ti 4:1.

vårt strålende håp: Eller: «det lykkelige håp». I Bibelen sikter «håp» til «en trygg forventning om det som med sikkerhet skal skje», slik et oppslagsverk forklarer det. Paulus sikter her til det håpet noen mennesker har om å bli oppreist til liv som udødelige åndeskapninger og få herske sammen med Jesus Kristus i hans «himmelske rike». (2Ti 4:18; Åp 5:10) Dette riket skal bringe velsignelser til sine undersåtter på jorden og gi dem muligheten til å leve evig. Det er bare ‘den lykkelige Gud’ som kan garantere at løftene om alt dette vil bli oppfylt, og de som ser fram til at dette skal skje, blir også lykkelige. (1Ti 1:11) Det greske ordet som her er gjengitt med «strålende», blir oversatt med «velsignede» i enkelte bibeloversettelser. Begge gjengivelsene framhever Guds velvilje mot dem som har slike framtidshåp. – Se også studienote til Mt 5:3.

den herlige tilkjennegivelsen: Det greske ordet som er gjengitt med «tilkjennegivelsen» (epifạneia), blir brukt i Bibelen i betydningen «åpenbaring» eller «manifestasjon av myndighet eller makt». (Se studienote til 1Ti 6:14.) Her knytter Paulus en slik tilkjennegivelse til oppfyllelsen av «vårt strålende håp». For de åndssalvede kristne innbefatter dette håpet at de blir oppreist til liv i himmelen for å herske sammen med Kristus. Bibelen viser at denne himmelske oppstandelsen først skulle finne sted under «Herrens nærvær», det vil si Jesu nærvær. (1Te 4:15–17) Denne oppstandelsen er også en del av «den herlige tilkjennegivelsen av den store Gud og av vår Frelser, Jesus Kristus». Med Guds hjelp blir Jesus tilkjennegitt, det vil si står fram, og han belønner salvede kristne som har dødd.

av den store Gud og av vår Frelser, Jesus Kristus: Paulus drøfter her «den herlige tilkjennegivelsen» av både Gud og Jesus Kristus. Vanligvis blir ordene «tilkjennegivelse» og «tilkjennegi» bare brukt i forbindelse med Jesus. (2Te 2:8; 1Ti 6:14; 2Ti 1:10 [se studienote]; 4:1, 8) Noen bibeloversettere mener at det bare er én person som er omtalt her, og de bruker derfor en slik gjengivelse som «vår store Gud og frelser Kristus Jesus». De ser altså på dette verset som et bevis for at de inspirerte skrifter omtaler Jesus som «den store Gud». Men mange bibelkommentatorer og bibeloversettere er enige i at denne passasjen kan oversettes slik det er gjort i Ny verden-oversettelsen, der det framgår at det er snakk om to forskjellige personer. – Begrunnelsen for denne gjengivelsen er beskrevet i Kingdom Interlinear, Tillegg 2E, «Of the Great God and of [the] Savior of Us, Christ Jesus».

Guds Israel: Dette uttrykket, som bare forekommer én gang i Bibelen, sikter til det åndelige Israel, ikke til de biologiske etterkommerne av Jakob, som fikk navnet sitt forandret til Israel. (1Mo 32:22–28) Det forrige verset (Ga 6:15) viser at de som utgjør «Guds Israel», ikke trenger å bli omskåret. Profeten Hosea forutsa at Gud skulle velge ut et folk som også omfattet ikke-jøder. Gud sa: «Jeg vil si til dem som ikke er mitt folk: ‘Dere er mitt folk.’» (Ho 2:23; Ro 9:22–25) Selv om jøder og proselytter ble en del av det åndelige Israel (Apg 1:13–15; 2:41; 4:4), utgjorde de «bare en rest» av den nasjonen Jehova hadde forkastet. (Jes 10:21, 22; Ro 9:27) Paulus skrev senere til romerne: «Ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig ‘Israel’.» – Ro 9:6; se også studienoter til Apg 15:14; Ro 2:29; 9:27; 11:26.

løsepenge: Det greske ordet lỵtron (avledet av verbet lỵo, som betyr «å løse; å frigi») ble brukt av ikke-bibelske greske skribenter om det beløpet som ble betalt for å kjøpe fri slaver eller krigsfanger. Det blir brukt to ganger i De kristne greske skrifter, her og i Mr 10:45. Det beslektede ordet antịlytron forekommer i 1Ti 2:6 og er gjengitt med «tilsvarende løsepenge». Andre beslektede ord er lytrọomai, som betyr «å utfri; å løskjøpe» (Tit 2:14; 1Pe 1:18; også fotnoter), og apolỵtrosis, som ofte blir oversatt med å bli «utfridd ved en løsepenge». (Ef 1:7; Kol 1:14; He 9:15; 11:35, fotn.; Ro 3:24; 8:23) – Se Ordforklaringer.

lovløsheten: Det greske ordet som er gjengitt med «lovløshet», rommer tanken om krenkelse av og forakt for lover, om at mennesker oppfører seg som om det ikke fantes lover. Slik ordet er brukt i Bibelen, sikter det ofte til det at man ignorerer Guds lover. – Mt 7:23; 2Kt 6:14; 2Te 2:3–7; 1Jo 3:4.

for å utfri oss: Bokstavelig: «for å løskjøpe oss; for å gjenløse oss». Det greske verbet ble brukt om det å befri en slave eller en krigsfange ved å betale løsepenger. Det samme verbet er brukt i 1Pe 1:18, 19, der det blir sagt at de kristne er blitt «utfridd [eller: «løskjøpt; gjenløst», fotn.]» ved hjelp av Kristi ‘dyrebare blod’. – Se også studienote til Mt 20:28.

all slags lovløshet: Bibelen sier at all «synd er lovbrudd». (1Jo 3:4) Men lovløshet omfatter ikke bare syndige handlinger, men også forakt for Guds lover. (Se studienote til Mt 24:12.) Paulus visste selvfølgelig at ufullkomne kristne ikke var fullstendig syndfrie. (Ro 7:19–23) Men de begynte å leve på en annen måte – de ignorerte ikke lenger Guds rettferdige normer. Takket være Jesu prestetjeneste hadde de nå Jehovas lover ‘i sitt hjerte og i sitt sinn’. (He 10:14–16; Ro 7:25; 8:2, 4; Tit 2:12) De var dermed utfridd «fra all slags lovløshet».

et folk som er hans spesielle eiendom: Kristi disipler er blitt renset og «utfridd» ved hjelp av gjenløsningsofferet, hans ‘dyrebare blod’. (1Pe 1:18, 19; He 9:14) De kan derfor med rette kalles «hans spesielle eiendom». Ifølge en ordbok kan det greske ordet som Paulus her bruker for «hans spesielle eiendom», romme tanken om å være «en dyrebar eiendel og en spesiell skatt». Denne ordlyden minner om det Jehova sa til nasjonen Israel i gammel tid: «Dere [skal] bli min spesielle [eller: «dyrebare»] eiendom blant alle folkene.» (2Mo 19:5; se også 5Mo 7:6; 14:2.) Siden pinsedagen i år 33 har Jehova hatt en ny «nasjon» på jorden – «Guds Israel», «et folk som skal være Guds spesielle eiendom». (1Pe 2:9, 10; Ga 6:16 og studienote) De åndssalvede kristne kan derfor omtales som en ‘spesiell eiendom’ for både Jehova Gud og Jesus Kristus. Men ordet «folk» som blir brukt her, gjelder ikke bare salvede kristne. Det omfatter også Jesu «andre sauer», som gjør sitt beste for å støtte dem. (Joh 10:16) Jehova Gud og Jesus Kristus setter stor pris på dem alle. – Se også Sl 149:4; Hag 2:7.

ivrige etter å gjøre gode gjerninger: Paulus sier at de kristne skulle være «ivrige» etter å gjøre det er som er rett og riktig i Guds øyne, eller gjøre det på en entusiastisk måte. Slike «gode gjerninger» dreier seg om å gjøre noe godt for andre, vise Guds ånds frukt og framfor alt forkynne det gode budskap om Guds rike. – Mt 24:14; Ga 5:22, 23; Tit 2:1–14; Jak 1:27; 1Pe 2:12.

Fortsett å undervise … og å formane og irettesette: Paulus avslutter denne passasjen i brevet til Titus med en rekke formaninger som blir gradvis sterkere. Han visste at en tilsynsmann bare trengte å komme med en vennlig påminnelse til noen, mens han måtte formane andre. Det var også noen han måtte irettesette. I enkelte tilfeller ville han kanskje trenge å ta alle disse tre skrittene. Titus skulle begynne med å «undervise om alt dette», så «formane» dem som ikke hørte etter, og deretter «irettesette» dem hvis de vendte det døve øret til formaningene hans. Titus kunne trygt ta disse skrittene, for han visste at han hadde «full myndighet» til å utføre oppdraget sitt.

La ingen se ned på deg: Paulus bruker her et gresk verb som kan tyde på at Titus’ motstandere hadde en overlegen holdning overfor ham. Men Titus måtte huske at han som utnevnt eldste hadde «full myndighet» til å formane og irettesette dem som forstyrret freden og enheten i menigheten. – Se også 1Ti 4:12, der Paulus bruker et lignende verb for å beskrive den forakten noen kan ha vist Timoteus på grunn av hans unge alder.