Det første brevet til korinterne: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille brevene fra hverandre. Den papyruskodeksen som er kjent som P⁴⁶, viser at avskrivere brukte titler på bibelbøker. Denne kodeksen er den tidligste kjente samlingen av Paulus’ brev, ofte datert til omkring år 200. Den inneholder ni av brevene hans. I innledningen til Paulus’ første inspirerte brev til korinterne har denne kodeksen tittelen Pros Korịnthious A («Til korintere 1»). (Se Mediegalleri: «Paulus’ første brev til korinterne».) Andre tidlige håndskrifter, for eksempel Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus fra 300-tallet, inneholder den samme tittelen. I disse håndskriftene forekommer tittelen både i begynnelsen av brevet og på slutten.

Det andre brevet til tessalonikerne: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille bøkene fra hverandre. – Se studienote til 1Kt Tittelen.

Silvanus: Paulus nevner denne medarbeideren også i 1Te 1:1 og 2Te 1:1, og Peter nevner ham i 1Pe 5:12. I Apostlenes gjerninger blir han kalt Silas. Lukas’ beretning viser at Silas var et ledende medlem av den kristne menighet i Jerusalem i det første århundre. Han var profet og reiste sammen med Paulus på hans andre misjonsreise. Silvanus var etter alt å dømme romersk borger, noe som kan forklare hvorfor hans romerske navn blir brukt her. – Apg 15:22, 27, 40; 16:19, 37; 17:14; 18:5.

Silvanus: Se studienote til 2Kt 1:19.

til menigheten i Tessalonika: I likhet med Paulus’ første brev til tessalonikerne er dette brevet skrevet «til menigheten» som et hele, til forskjell fra noen av de andre brevene hans. Brevene til Timoteus og Titus er skrevet til en bestemt tilsynsmann, og brevet til filipperne nevner konkret menighetens tilsynsmenn og menighetstjenere. – Flp 1:1.

blir sterkere og sterkere: I begynnelsen av sitt første brev til tessalonikerne nevner Paulus deres tro og kjærlighet. (1Te 1:3) Her roser han dem for at de viser disse egenskapene i stadig større grad. Det ordet han bruker (hyperauksạno), er beslektet med et ord som ofte ble brukt om vekst hos planter. (Mt 6:28; Lu 13:19) Paulus føyer til det greske prefikset hypẹr (som betyr «[ut-]over») som en forsterkning. (Se også Ef 3:20, «uendelig mye mer enn».) Så her kunne ordet bokstavelig ha vært gjengitt med «vokser voldsomt». – Kingdom Interlinear.

prøvelser: Eller: «problemer; trengsler». Det greske ordet som er brukt her, har grunnbetydningen «trykk» eller «press» og overbringer tanken om nød eller lidelse på grunn av vanskelige omstendigheter. Ordet brukes ofte i forbindelse med de vanskelighetene som er knyttet til forfølgelse. (Mt 24:9; Apg 11:19; 20:23; 2Kt 1:8; He 10:33; Åp 1:9) Prøvelsene kan bestå i at man blir satt i fengsel eller blir drept fordi man er lojal mot Gud. (Åp 2:10) Men andre omstendigheter, for eksempel matmangel (Apg 7:11), fattigdom, den vanskelige situasjonen foreldreløse og enker ofte er i (Jak 1:27), og også ekteskap og familieliv, kan føre til forskjellige grader av prøvelser og problemer. – 1Kt 7:28.

vanskelighetene: Eller: «trengslene». – Se studienote til 2Kt 1:4.

blir åpenbart: Eller: «blir avdekket (avslørt)». Det greske ordet apokạlypsis blir her brukt i uttrykket «Herren Jesus blir åpenbart». Han skal bli åpenbart som Konge og Dommer, med myndighet til å belønne og å straffe. Når han «blir åpenbart», skal han belønne sine trofaste disipler, som er blitt påført lidelser, og han skal ta hevn over de ugudelige.

at de lærer deg å kjenne: Eller: «at de stadig tilegner seg kunnskap om deg; at de fortsetter å kjenne deg». Det greske verbet ginọsko har grunnbetydningen «å kjenne» og står her i presens, noe som angir vedvarende handling. Det kan brukes om det «å tilegne seg kunnskap om noen; å bli kjent med noen; å lære noen bedre å kjenne». Det kan også romme tanken om at det er en kontinuerlig prosess å gå inn for å bli bedre kjent med en som man allerede kjenner. I denne sammenhengen sikter det til at man styrker sitt personlige forhold til Gud ved at man stadig lærer mer om Gud og Kristus og får større tillit til dem. Dette innebærer selvfølgelig mer enn bare å vite hvem en person er, eller hva han heter. Det innebærer også å vite hva denne personen liker og ikke liker, og hvilke verdier og normer som er viktige for ham. – 1Jo 2:3; 4:8.

de dagene da en rettferdig dom vil bli felt: Eller: «hevnens dager», det vil si dager for Guds hevn og dom. Ved en tidligere anledning, i synagogen i Nasaret, hadde Jesus sitert en del av Jesajas profeti (Jes 61:1, 2) og anvendt den på seg selv, men beretningen sier ikke at han siterte den delen som gjaldt «en dag med hevn fra vår Gud». (Lu 4:16–21) Men nå forkynte Jesus «hevnens dager» ved å forutsi at Jerusalem skulle bli omringet av hærer. Guds hevn var blant det som står skrevet i De hebraiske skrifter. Det samme greske ordet som her er gjengitt med «rettferdig dom vil bli felt», forekommer i Septuaginta i 5Mo 32:35; Jer 46:10 (26:10, LXX); Ho 9:7. I disse versene er de tilsvarende hebraiske uttrykkene gjengitt med «hevnen», «hevnens [dag]» og «regnskapets [dager]».

dere kjenner Gud: Mange av de kristne i Galatia var blitt kjent med Gud fordi Paulus hadde forkynt for dem. Det verbet som er gjengitt med «kjenner» og «er kjent» i dette verset, kan betegne et fortrolig forhold mellom en person og den han kjenner. (1Kt 8:3; 2Ti 2:19) Så «å kjenne Gud» betyr ikke bare å kjenne grunnleggende fakta om Gud. Det dreier seg om å få et personlig forhold til ham. – Se studienote til Joh 17:3.

eller snarere, nå som dere er kjent av Gud: Ved å bruke denne formuleringen viser Paulus at hvis en person skal ‘kjenne Gud’, må han også være kjent, eller godkjent, av ham. En ordbok definerer det greske ordet for «å kjenne; være kjent» som det «å ha et personlig forhold til en annen; å vite hvem den andre er, og anerkjenne denne personens verdi». For å være «kjent av Gud» må man oppføre seg på en måte som er i harmoni med Guds personlighet og handlemåte.

i en flammende ild: Bibelen bruker ofte «ild» i overført betydning, som i dette verset. I bibelsk tid var det å bruke ild den mest effektive metoden man hadde når man skulle ødelegge noe. (5Mo 13:16; Jos 6:24) Jesus brukte noen ganger begrepet «ild» som bilde på den fullstendige utslettelsen av de onde. – Mt 13:40-42, 49, 50; se også Jes 66:15, 24; Mt 25:41.

hevn: Det vil si Guds hevn og dom. Paulus sier at «det er rettferdig av Gud å sørge for at de som påfører [de kristne] lidelser, selv blir rammet av lidelser». (2Te 1:6) Det greske ordet som er gjengitt med «hevn» (ekdịkesis), betyr bokstavelig «av rettferdighet», så det overbringer tanken om at det som blir gjort, er rettferdig. Dette ordet er også blitt gjengitt med «en rettferdig dom vil bli felt» eller ganske enkelt «rettferdig». (Lu 18:7, 8; 21:22 og studienote) Bibelen viser at det til syvende og sist er Gud som har ansvaret for å ta «hevn» som fører til sann rettferdighet. (5Mo 32:35, 43; Sl 94:1; Ro 12:19; He 10:30) Når det gjelder den hevnen Paulus omtaler her, har Gud utnevnt Herren Jesus Kristus til å være den fremste Domsfullbyrderen.

dem som ikke kjenner Gud: Paulus sikter til dem som bestemmer seg for at de ikke vil ha et nært forhold til Jehova og bli hans venner. De som på den annen side «kjenner Gud», nøyer seg ikke med å tro at han finnes. De har ikke bare overfladisk kunnskap om ham. De går inn for å få et nært vennskap med ham, og de vet hva han liker og ikke liker. De elsker ham og lever etter hans normer. (1Jo 2:3, 4; 4:8) De som virkelig kjenner Gud, har den ære å være «kjent av ham» (1Kt 8:3), noe som betyr at de er godkjent av ham. – Se studienoter til Joh 17:3; Ga 4:9.

det gode budskap om vår Herre Jesus: Dette uttrykket sikter til alt det som Jesus lærte andre, og som er tatt med i Guds Ord. Alle mennesker vil bli dømt på grunnlag av hvordan de reagerer på dette budskapet. De som tar imot det gode budskap og er lydige mot det, blir frelst. De som «ikke er lydige mot det gode budskap», vil bli tilintetgjort.

evig tilintetgjørelse: Bibelen viser at noen mennesker vil bli straffet med evig tilintetgjørelse. Jesus sa for eksempel at «den som snakker blasfemisk mot den hellige ånd», «er skyldig i evig synd» og ikke skal bli tilgitt, «verken i denne verdensordningen eller i den som skal komme». (Mr 3:28, 29; Mt 12:32) Dette gjelder tydeligvis Judas, som Jesus kalte «tilintetgjørelsens sønn». (Joh 17:12 og studienote) Ved at Judas med vilje forrådte Guds Sønn, førte han evig tilintetgjørelse over seg selv. Her sier Paulus at de som etter eget valg «ikke kjenner Gud», og de som «ikke er lydige mot det gode budskap om vår Herre Jesus», skal bli straffet med «evig tilintetgjørelse». – 2Te 1:8.

borte fra Herrens ansikt: Selv om disse ordene i 2Te 1:9 kan være en hentydning til det som står i Jes 2:10, 19, 21, er ikke dette et direkte sitat fra De hebraiske skrifter. Ordet «Herren» kan her sikte enten til Jehova Gud eller til Jesus. Når dette er tilfellet, har oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen valgt å beholde gjengivelsen «Herren». Det har de gjort for å holde seg innenfor grensene for oversetting. – Se Tillegg C1; se også studienote til Ro 10:12.

Herre: Det framgår ikke av sammenhengen hvem ordet «Herre» (Kỵrios) sikter til i dette verset, og bibelkommentatorer er heller ikke enige om Paulus mente Herren Jesus Kristus eller Herren Jehova. I Ro 10:9 er det helt tydelig at det er Jesus Kristus som blir omtalt som Herre, og sitatet fra Jes 28:16 i Ro 10:11 gjelder også ham. Hvis den «Herre» som er nevnt i Ro 10:12, skal knyttes direkte til «ham» i Ro 10:11, sikter ordet «Herre» altså til Jesus Kristus. På den annen side snakker Paulus i Ro 10:9 om å tro ‘i sitt hjerte’ at «Gud oppreiste ham fra døden». Dessuten sies det i Ro 10:13, som er et sitat fra Joe 2:32: «Alle som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst.» Så hvis den «Herre» som er nevnt i Ro 10:12, er den samme som i Ro 10:13, sikter ordet «Herre» til Jehova Gud. Tanken er i så fall den samme som i Ro 3:29 – det finnes bare én Gud for både jøder og ikke-jøder. Dette er et eksempel på hvordan oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen har undersøkt sammenhengen rundt hver eneste forekomst av ordet Kỵrios (Herre) for å avgjøre hvor Guds navn skal gjeninnføres. Hvis et uttrykk ikke har en tydelig kobling til De hebraiske skrifter, og hvis sammenhengen ikke gir støtte for å gjeninnføre Guds navn, har komiteen valgt å beholde gjengivelsen «Herre». Det har de gjort for å holde seg innenfor grensene for oversetting og ikke begynne å tolke teksten. – Se Tillegg C1.

tilintetgjørelsens sønn: I denne sammenhengen sikter uttrykket til Judas Iskariot. Ved at han med vilje forrådte Guds Sønn, førte han evig tilintetgjørelse over seg selv – han er ikke verdig til å få en oppstandelse. Det samme uttrykket brukes i 2Te 2:3 om «lovløshetens menneske». På Bibelens grunnspråk blir ordet «sønn(er)» av og til brukt i overført betydning om noen som følger en bestemt handlemåte eller legger bestemte egenskaper for dagen. Noen eksempler er slike uttrykk som «sønner av Den Høyeste», «lysets sønner og dagens sønner», «Rikets sønner», «den ondes sønner» og «Djevelens sønn». (Lu 6:35; 1Te 5:5; Mt 13:38; Apg 13:10) I tråd med dette kan ordet «sønn» også brukes i forbindelse med den dommen eller det resultatet som venter enkelte på grunn av en bestemt handlemåte eller bestemte egenskaper. Det uttrykket som i 2Sa 12:5 er gjengitt med «fortjener å dø», lyder bokstavelig «er en dødens sønn». I Mt 23:15 brukes det bokstavelige uttrykket «en sønn av Gehenna» om en som fortjener evig tilintetgjørelse. Det var etter alt å dømme dette Jesus mente da han kalte Judas Iskariot «tilintetgjørelsens sønn». – Se studienote til Mt 23:15 og Ordforklaringer: «Gehenna».