Kedron-dalen: Eller: «Kedrons vinterbekk». Kedron-dalen, som er nevnt bare her i De kristne greske skrifter, ligger mellom Jerusalem og Oljeberget. Den går fra nord til sør langs byens østside. Kedron-dalen var vanligvis vannløs, også om vinteren, bortsett fra ved spesielt kraftig regnvær. Det greske ordet kheimarros, som her er gjengitt med «dalen», betyr bokstavelig «en vinterbekk», det vil si en bekk som fører mye vann på grunn av det kraftige regnet om vinteren. Dette greske ordet er brukt over 80 ganger i Septuaginta som en oversettelse av det hebraiske ordet nạchal (som også betyr «dal»), det ordet som er brukt når Kedron-dalen er nevnt i De hebraiske skrifter. (2Sa 15:23; 1Kg 2:37) Disse ordene på hebraisk og gresk for «dal» kan sikte til en bekk eller en elv. (5Mo 10:7; Job 6:15; Jes 66:12; Ese 47:5) Men de sikter oftere til en dal med en vinterbekk som er vannførende under vinterregnet. (4Mo 34:5; Jos 13:9; 17:9; 1Sa 17:40; 1Kg 15:13; 2Kr 33:14; Ne 2:15; Høy 6:11) Begge ordene blir ofte oversatt med «elvedal». – Se Ordforklaringer: «Elvedal; wadi».

en gruppe soldater: Det greske ordet speira som er brukt her, antyder at det siktes til romerske soldater. Johannes er den eneste av de fire evangelieskribentene som nevner at det var romerske soldater til stede da Jesus ble arrestert. – Joh 18:12.

slo til øversteprestens slave: Alle de fire evangelieskribentene omtaler denne hendelsen, og beretningene deres utfyller hverandre. (Mt 26:51; Mr 14:47; Lu 22:50) Det er bare «vår kjære Lukas, legen» (Kol 4:14), som nevner at Jesus «rørte ved øret til slaven og helbredet ham». (Lu 22:51) Johannes er den eneste evangelieskribenten som forteller at Simon Peter brukte sverdet, og at den slaven som fikk øret kuttet av, het Malkus. Johannes var tydeligvis den disippelen som «var kjent av øverstepresten» og øversteprestens husstand (Joh 18:15, 16), så det er naturlig at han i sitt evangelium oppgir navnet på den skadede mannen. Det at Johannes kjente øversteprestens husstand, framgår også av Joh 18:26, der Johannes forteller at den slaven som anklaget Peter for å være en disippel av Jesus, var «en slektning av ham som Peter hadde kuttet øret av».

drikke det begeret: I Bibelen brukes ordet «beger» ofte i overført betydning om Guds vilje med en person, det Gud har tildelt ham eller henne. (Sl 11:6; 16:5; 23:5) Å ‘drikke begeret’ betyr her å underordne seg Guds vilje. «Begeret» sto både for det at Jesus måtte lide og dø på grunn av falske anklager om blasfemi, og for det at han skulle bli oppreist til udødelig liv i himmelen. – Se studienoter til Mt 20:22; 26:39.

la meg slippe å drikke dette begeret: I Bibelen brukes ordet «beger» ofte i overført betydning om Guds vilje med en person, det Gud har tildelt ham eller henne. (Se studienote til Mt 20:22.) Når Jesus ba om å få «slippe å drikke dette begeret», var det uten tvil fordi han tenkte på den vanære hans død som en som var anklaget for blasfemi og for opprør, ville føre over Gud.

drikke det begeret: I Bibelen brukes ordet «beger» ofte i overført betydning om Guds vilje med en person, det Gud har tildelt ham eller henne. (Sl 11:6; 16:5; 23:5) Å ‘drikke begeret’ betyr her å underordne seg Guds vilje. «Begeret» sto ikke bare for det at Jesus måtte lide og dø på grunn av falske anklager om blasfemi, men også for det at han skulle bli oppreist til udødelig liv i himmelen.

offiseren: Det greske ordet khilịarkhos (kiliark) betyr bokstavelig «leder for tusen», det vil si soldater. Det sikter til en romersk offiser som ble kalt tribun. Det var seks tribuner i hver romersk legion. Legionene var imidlertid ikke oppdelt i seks enheter, men hver tribun hadde kommandoen over hele legionen en sjettedel av tiden. En slik høytstående offiser hadde stor myndighet, blant annet myndighet til å oppnevne og innsette centurioner. Det greske ordet kan også være en betegnelse på høytstående militære befalingsmenn generelt. En romersk offiser ledsaget de soldatene som arresterte Jesus.

jødenes: Her sikter ‘jødene’ tydeligvis til de jødiske myndighetene eller religiøse lederne. – Se studienote til Joh 7:1.

jødene: I Johannes’ evangelium brukes denne betegnelsen i litt forskjellige betydninger avhengig av sammenhengen. Den kan sikte til det jødiske folket generelt, til dem som bodde i Judea, eller til dem som bodde i eller i nærheten av Jerusalem. Men betegnelsen brukes også i snevrere betydning om de jødene som var svært nøye med å overholde de menneskelagde tradisjonene knyttet til Moseloven, tradisjoner som ofte var i strid med ånden i Loven. (Mt 15:3–6) De fremste blant disse «jødene» var de jødiske myndighetene eller religiøse lederne som var fiendtlig innstilt til Jesus. I denne passasjen og noen av de andre gangene betegnelsen «jødene» er brukt i Johannes, kapittel 7, framgår det av sammenhengen at det siktes til de jødiske myndighetene eller religiøse lederne. – Joh 7:13, 15, 35a. – Se Ordforklaringer: «Jøde».

Annas og Kaifas var overprester: Da Lukas angir når døperen Johannes begynte sin tjeneste, nevner han at det var på den tiden da disse to mektige mennene hadde fremtredende posisjoner i det jødiske presteskapet. Annas ble utnevnt til øversteprest omkring år 6 eller 7 evt. av Kvirinius, den romerske stattholderen i Syria, og hadde denne stillingen til omkring år 15. Selv etter at Annas var avsatt av romerne og ikke lenger offisielt hadde tittelen øversteprest, fortsatte han åpenbart å utøve stor makt og innflytelse, og han hadde en avgjørende stemme i det jødiske hierarkiet. Fem av sønnene hans hadde stillingen som øversteprest, og hans svigersønn Kaifas tjente som øversteprest fra rundt år 18 til rundt år 36. Selv om det var Kaifas som tjente som øversteprest i år 29 evt., kunne Annas altså med rette kalles ‘overprest’ på grunn av sin innflytelsesrike posisjon. – Joh 18:13, 24; Apg 4:6.

De førte ham først til Annas: Det er bare Johannes som konkret nevner at Jesus ble ført til Annas, som ble utnevnt til øversteprest omkring år 6 eller 7 evt. av Kvirinius, den romerske stattholderen i Syria. Annas hadde denne stillingen til omkring år 15. Selv etter at Annas var avsatt av romerne og ikke lenger offisielt hadde tittelen øversteprest, fortsatte han åpenbart å utøve stor makt og innflytelse, og han hadde en avgjørende stemme i det jødiske hierarkiet. Fem av sønnene hans hadde stillingen som øversteprest, og hans svigersønn Kaifas tjente som øversteprest fra rundt år 18 til rundt år 36. Denne perioden innbefattet det året, det vil si år 33, det merkeåret da Jesus ble henrettet. – Se studienote til Lu 3:2.

han som Jesus var spesielt glad i: Dette er den første av fem ganger en bestemt disippel som «Jesus [eller: «han»] var spesielt glad i», blir nevnt. (Joh 19:26; 20:2; 21:7, 20) Det er generell enighet om at denne disippelen er apostelen Johannes, sønn av Sebedeus og bror til Jakob. (Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10) Én grunn til denne konklusjonen er at apostelen Johannes ikke er nevnt ved navn i dette evangeliet, bortsett fra at «Sebedeus-sønnene» er nevnt i Joh 21:2. En annen indikasjon finnes i Joh 21:20–24, der uttrykket «den disippelen som Jesus var spesielt glad i» brukes om skribenten av dette evangeliet. Dessuten sa Jesus om denne apostelen: «Hvis det er min vilje at han skal fortsette å være her fram til jeg kommer, er det da nødvendig for deg å vite det?» Dette tyder på at den disippelen som er omtalt, skulle leve mye lenger enn Peter og de andre apostlene, noe som passer på apostelen Johannes. – Se studienoter til Joh Tittelen og Joh 1:6; 21:20.

den disippelen han var spesielt glad i: Dette er den andre av fem ganger en bestemt disippel som «han [eller: «Jesus»] var spesielt glad i», blir nevnt. (Joh 13:23; 20:2; 21:7, 20) Det er generell enighet om at denne disippelen er apostelen Johannes. – Se studienote til Joh 13:23.

den andre disippelen, han som Jesus var spesielt glad i: Dette er den tredje av fem ganger en bestemt disippel som «Jesus [eller: «han»] var spesielt glad i», blir nevnt. (Joh 13:23; 19:26; 20:2; 21:7, 20) Det er generell enighet om at denne disippelen er apostelen Johannes. (Se studienoter til Joh 13:23; 18:15.) De fire andre gangene brukes det greske ordet agapạo. I dette verset blir det brukt et synonym, det greske ordet filẹo («å være inderlig glad i; å nære hengivenhet for»). – Mt 10:37; Joh 11:3, 36; 16:27; 21:15–17; 1Kt 16:22; Tit 3:15; Åp 3:19; se studienoter til Joh 5:20; 16:27; 21:15.

Den disippelen som Jesus var spesielt glad i: Dette er den fjerde av fem ganger en bestemt disippel som «Jesus [eller: «han»] var spesielt glad i», blir nevnt. (Joh 13:23; 19:26; 20:2; 21:20) Det er generell enighet om at denne disippelen er apostelen Johannes, sønn av Sebedeus og bror til Jakob. – Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10; Joh 21:2; grunnene til at man mener dette, er nevnt i studienoter til Joh 13:23; 21:20.

den disippelen som Jesus var spesielt glad i: Dette er den siste av fem ganger en bestemt disippel som «Jesus [eller: «han»] var spesielt glad i», blir nevnt. (Joh 13:23; 19:26; 20:2; 21:7) Det er generell enighet om at denne disippelen er apostelen Johannes, sønn av Sebedeus og bror til Jakob. (Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10; Joh 21:2) Som sammenhengen i Joh 21:20–24 viser, var «den disippelen som Jesus var spesielt glad i», den samme som «den disippelen ... som har skrevet dette», det vil si skribenten av Johannes’ evangelium. – Se studienoter til Joh Tittelen; 1:6; 13:23.

en annen disippel: Sikter tydeligvis til apostelen Johannes. Det er typisk for Johannes at han ikke nevner seg selv ved navn i sitt evangelium. (Se studienoter til Joh 13:23; 19:26; 20:2; 21:7, 20.) Dessuten er Johannes og Peter sammen i beretningen i Joh 20:2–8 om det som skjedde etter Jesu oppstandelse. Bibelen forklarer ikke hvordan det hadde seg at Johannes, en disippel fra Galilea, var blitt kjent av øverstepresten. Men det at Johannes kjente øversteprestens husstand, gjorde at den tjenestejenta som holdt vakt ved døren, slapp ham inn på gårdsplassen, og han fikk også tatt med seg Peter inn. – Joh 18:16.

et bål: Eller: «en trekullild». Trekull er svart, sprøtt og porøst kull, vanligvis det som blir igjen ved ufullstendig forbrenning av trevirke. I tidligere tider framstilte man trekull ved å dekke en haug med trevirke med jord, la den brenne langsomt i flere dager og bare tilføre så mye luft at de gassene som oppsto, kunne forbrennes. Ved denne framgangsmåten fikk man en relativt ren form for karbon. Det var en tidkrevende prosess som krevde omhyggelig overvåking, men trekull var en god type brensel som ga sterk og stabil varme uten røykutvikling. Man brukte gjerne trekull i et bål eller i en bålpanne som varmekilde. (Jes 47:14; Jer 36:22) Fordi trekull avgir en jevn varme uten flammer og røyk, egner det seg også godt til matlaging. – Joh 21:9.

overpresten Annas: Annas ble utnevnt til øversteprest omkring år 6 eller 7 evt. av Kvirinius, den romerske stattholderen i Syria, og hadde denne stillingen til omkring år 15. Selv etter at Annas var avsatt av romerne og ikke lenger offisielt hadde tittelen øversteprest, fortsatte han åpenbart å utøve stor makt og innflytelse, og han hadde en avgjørende stemme i det jødiske hierarkiet. Fem av sønnene hans hadde stillingen som øversteprest, og hans svigersønn Kaifas tjente som øversteprest fra rundt år 18 til rundt år 36. (Se studienote til Lu 3:2.) I Joh 18:13, 19 blir Annas omtalt som «overpresten». Det samme greske ordet (arkhiereus) kunne brukes både om den som for tiden var øversteprest, og om et prominent medlem av presteskapet, deriblant en avsatt øversteprest. – Se Ordforklaringer: «Overprest».

De førte ham først til Annas: Det er bare Johannes som konkret nevner at Jesus ble ført til Annas, som ble utnevnt til øversteprest omkring år 6 eller 7 evt. av Kvirinius, den romerske stattholderen i Syria. Annas hadde denne stillingen til omkring år 15. Selv etter at Annas var avsatt av romerne og ikke lenger offisielt hadde tittelen øversteprest, fortsatte han åpenbart å utøve stor makt og innflytelse, og han hadde en avgjørende stemme i det jødiske hierarkiet. Fem av sønnene hans hadde stillingen som øversteprest, og hans svigersønn Kaifas tjente som øversteprest fra rundt år 18 til rundt år 36. Denne perioden innbefattet det året, det vil si år 33, det merkeåret da Jesus ble henrettet. – Se studienote til Lu 3:2.

Overpresten: Det vil si Annas. – Se studienoter til Joh 18:13; Apg 4:6.

til Kaifas, øverstepresten: Se Tillegg B12, som viser hvor Kaifas’ hus kan ha ligget.

gol en hane: Se studienote til Mr 14:72.

gol en hane: Alle de fire evangeliene nevner denne hendelsen, men det er bare Markus’ beretning som oppgir detaljen om at hanen gol for andre gang. (Mt 26:34, 74, 75; Mr 14:30; Lu 22:34, 60, 61; Joh 13:38; 18:27) Det framgår av Misjna at man holdt haner i Jerusalem på Jesu tid, noe som støtter den bibelske beretningen. Dette hanegalet lød sannsynligvis en gang før daggry. – Se studienote til Mr 13:35.

stattholderens bolig: Se studienote til Mt 27:27.

tidlig om morgenen: Det vil si om morgenen 14. nisan, den dagen da Jesus ble stilt for retten og henrettet. Påsken hadde begynt kvelden før, og som det framgår av de andre evangelieberetningene, hadde Jesus og apostlene spist påskemåltidet da. (Mt 26:18–20; Mr 14:14–17; Lu 22:15) Når det i dette verset står om å spise påskemåltidet, må det derfor sikte til måltidet 15. nisan, den første dagen i de usyrede brøds høytid. På Jesu tid ble påsken (14. nisan) og de usyrede brøds høytid (15.–21. nisan), som fulgte rett etterpå, noen ganger omtalt samlet som påsken. – Lu 22:1.

stattholderens bolig: Det greske ordet praitọrion (fra latin praetorium) betegner de romerske stattholdernes offisielle residens. I Jerusalem var boligen sannsynligvis det palasset som Herodes den store bygde. Det lå i det nordvestlige hjørnet av den øvre, sørlige delen av Jerusalem. (Se Tillegg B12, som viser hvor det lå.) Pilatus oppholdt seg i Jerusalem bare ved spesielle anledninger, for eksempel under høytidene, siden det var fare for uroligheter. Mesteparten av tiden bodde han i Cæsarea.

Er du jødenes konge?: Se studienote til Mt 27:11.

Er du jødenes konge?: Ingen kunne regjere som konge i Romerriket uten keiserens tillatelse. Det ser ut til at Pilatus derfor konsentrerte sitt forhør om den delen av anklagen som gikk ut på at Jesus var en konge.

Mitt rike er ikke en del av denne verden: Jesus ga ikke et direkte svar på Pilatus’ spørsmål: «Hva har du gjort?» (Joh 18:35) Han fokuserte i stedet på det første spørsmålet Pilatus stilte: «Er du jødenes konge?» (Joh 18:33) I sitt korte svar nevnte Jesus tre ganger det riket som han skulle bli Konge i. Ved å si at hans rike ikke var «en del av denne verden», viste Jesus tydelig at Riket ikke var av menneskelig opprinnelse. Det passer godt med at Jesus tidligere hadde omtalt det som «himmelens rike» og «Guds rike». (Mt 3:2; Mr 1:15) Jesus hadde også sagt at disiplene hans ikke var «en del av verden», det vil si det urettferdige menneskesamfunnet som er fremmedgjort for Gud og hans tjenere. (Joh 17:14, 16) Ved det Jesus hadde sagt til Peter tidligere den kvelden, viste han at disiplene hans ikke skulle kjempe for å forsvare ham slik tilhengere av en jordisk konge ville ha gjort. – Mt 26:51, 52; Joh 18:11.

Du sier selv at jeg er en konge: Med dette svaret bekrefter Jesus at han er en konge. (Mt 27:11; se også studienoter til Mt 26:25, 64.) Men Jesus er konge i en annen forstand enn det Pilatus ser for seg, for Jesu rike «er ikke en del av denne verden» og utgjør derfor ingen trussel mot Romerriket. – Joh 18:33–36.

vitne om: De greske ordene for «å vitne» (martyrẹo) og for «vitneutsagn; vitne» (martyrịa; mạrtys) har vid betydning slik de er brukt i De kristne greske skrifter. Disse beslektede ordene brukes i grunnbetydningen å vitne om kjensgjerninger som man selv har sett, hørt eller erfart, men de kan også romme tanken om å «erklære; bekrefte; tale vel om». Jesus ikke bare vitnet om og gjorde kjent sannheter som han var overbevist om, men han levde også på en slik måte at han bekreftet at hans Fars profetiske ord og løfter var sanne. (2Kt 1:20) Guds hensikt i forbindelse med Riket og dets messianske hersker var blitt forutsagt i detalj. Ved sitt liv på jorden, som endte med en offerdød, oppfylte Jesus alt det som var profetert om ham, innbefattet de skyggene, eller forbildene, som lovpakten inneholdt. (Kol 2:16, 17; He 10:1) Det kan derfor sies at Jesus både i ord og i gjerning ‘vitnet om sannheten’.

sannheten: Jesus snakket ikke om sannhet generelt, men om sannheten om Guds hensikter. En sentral del av Guds hensikt er at Jesus, «Davids sønn», tjener som Øversteprest og som Hersker i Guds rike. (Mt 1:1) Jesus forklarte at et viktig formål med at han kom til menneskeverdenen, levde her på jorden og utførte sin tjeneste, var å forkynne sannheten om dette riket. Englene forkynte et lignende budskap forut for og ved Jesu fødsel i Betlehem i Judea, den byen der David ble født. – Lu 1:32, 33; 2:10–14.

Du har selv sagt det: Jesus prøvde ikke å unnvike Kaifas’ spørsmål, for han anerkjente øversteprestens myndighet til å ta ham i ed for at han skulle si sannheten. (Mt 26:63) Dette uttrykket var tydeligvis et jødisk idiom som bekreftet at en uttalelse var sann. Dette støttes av Markus’ parallellberetning, som gjengir Jesu svar slik: «Det er jeg.» – Mr 14:62; se studienoter til Mt 26:25; 27:11.

Du har selv sagt det: Et jødisk idiom som her blir brukt for å bekrefte at det personen spurte om, var sant. Det var som om Jesus sa: «Du har sagt det, og det du sier, er sant.» Ved å svare på denne måten påpekte Jesus tydeligvis at Judas’ egne ord var en innrømmelse av at han var ansvarlig for forræderiet mot Jesus. En sammenligning med parallellberetningen i Joh 13:21–30 viser at Judas på et tidspunkt etter dette må ha forlatt rommet før Jesus innstiftet Herrens kveldsmåltid. Neste gang Judas blir nevnt igjen her i Matteus’ beretning, er i Mt 26:47, der han og en stor flokk kommer til Getsemane hage.

Hva er sannhet?: Pilatus’ spørsmål gjaldt tydeligvis sannhet generelt, ikke den konkrete «sannheten» som Jesus nettopp hadde omtalt. (Joh 18:37) Hvis dette hadde vært et oppriktig spørsmål, ville Jesus uten tvil ha besvart det. Men Pilatus stiller sannsynligvis spørsmålet i skeptisk eller kynisk mistro uten å vente noe svar på det. Det er som om han skulle ha sagt: «Sannhet? Hva er det? Det finnes ikke noe slikt!» Pilatus venter heller ikke på svar, men går rett ut til jødene.

Dere har jo den skikken at jeg skal gi dere en fange fri: Denne skikken med å løslate en fange er nevnt også i Mt 27:15 og Mr 15:6. Skikken var tydeligvis av jødisk opprinnelse, for Pilatus sa til jødene: «Dere har jo den skikken.» Selv om man ikke finner noe grunnlag eller noen presedens for denne skikken i De hebraiske skrifter, hadde dette tydeligvis utviklet seg til en tradisjon blant jødene på Jesu tid. Romerne syntes trolig ikke det var noe merkelig med denne skikken, for det finnes vitnesbyrd om at de løslot fanger for å tilfredsstille folkemengder.