den første dagen i uken: Det vil si 16. nisan. For jødene var dagen etter sabbaten den første dagen i uken.

Den første dagen i uken: Se studienote til Mt 28:1.

graven: Eller: «minnegraven». – Se Ordforklaringer: «Minnegrav.»

en annen disippel: Sikter tydeligvis til apostelen Johannes. Det er typisk for Johannes at han ikke nevner seg selv ved navn i sitt evangelium. (Se studienoter til Joh 13:23; 19:26; 20:2; 21:7, 20.) Dessuten er Johannes og Peter sammen i beretningen i Joh 20:2–8 om det som skjedde etter Jesu oppstandelse. Bibelen forklarer ikke hvordan det hadde seg at Johannes, en disippel fra Galilea, var blitt kjent av øverstepresten. Men det at Johannes kjente øversteprestens husstand, gjorde at den tjenestejenta som holdt vakt ved døren, slapp ham inn på gårdsplassen, og han fikk også tatt med seg Peter inn. – Joh 18:16.

Faren er inderlig glad i Sønnen: Jesus beskriver her det sterke båndet og varme vennskapet som har eksistert mellom ham og hans Far helt siden skapelsen begynte. (Ord 8:30) Da Johannes skrev ned Jesu uttalelse om dette forholdet, brukte han en form av det greske verbet filẹo («å være inderlig glad i; å nære hengivenhet for»). Dette verbet brukes ofte om et veldig nært forhold, som forholdet mellom ekte venner. Det brukes for eksempel for å beskrive vennskapet mellom Jesus og Lasarus. (Joh 11:3, 36) Det brukes også om forholdet mellom foreldre og barn. (Mt 10:37) Det samme verbet, filẹo, brukes for å beskrive de sterke, varme og personlige følelsene Jehova har for sin Sønns disipler, og også for å vise hvor varme følelser disiplene hadde for Guds Sønn. – Joh 16:27.

er inderlig glad i dere: Det greske verbet filẹo blir blant annet oversatt med være «inderlig glad i», «vil gjerne ha», «elsker» og «kysser». (Mt 23:6; Joh 12:25; Mr 14:44) Dette greske ordet kan brukes om et veldig nært forhold, som forholdet mellom ekte venner. Da Jesus «lot tårene strømme» på vei til Lasarus’ grav, sa de som så ham: «Se hvor glad han var i [en form av det greske verbet filẹo] ham!» (Joh 11:35, 36) Det greske ordet kan også brukes om det nære forholdet mellom foreldre og barn. (Mt 10:37) Her i Joh 16:27 brukes ordet for å beskrive de sterke, varme og personlige følelsene Jehova har for sin Sønns disipler, og også for å vise hvor varme følelser disiplene hadde for Guds Sønn. I Joh 5:20 brukes det samme greske ordet om Farens sterke følelser for Sønnen.

sa Jesus til Simon Peter: Denne samtalen mellom Jesus og Peter fant sted kort tid etter at Peter hadde fornektet Jesus tre ganger. Jesus stilte tre ransakende spørsmål om Peters følelser for ham, og til slutt ‘ble Peter lei seg’. (Joh 21:17) I den beretningen som er nedskrevet i Joh 21:15–17, blir det brukt to forskjellige greske verb: agapạo, som er gjengitt med elsker, og filẹo, som er gjengitt med er inderlig glad i (eller: «nærer hengivenhet for»). To ganger spurte Jesus Peter: «Elsker du meg?» Begge gangene bekreftet Peter oppriktig at han var «inderlig glad i» Jesus. Til slutt spurte Jesus: «Er du inderlig glad i meg?» Igjen forsikret Peter at han var det. Hver gang Peter bekreftet sin kjærlighet, understreket Jesus at denne kjærligheten måtte motivere Peter til å ta seg av Jesu disipler, som her blir kalt lam, eller «små sauer». Peter skulle sørge for at de fikk mat, og ‘være hyrde’ for dem. (Joh 21:16, 17; 1Pe 5:1–3) Jesus lot Peter bekrefte sin kjærlighet tre ganger og betrodde ham så ansvaret for å ta seg av sauene. På denne måten fjernet Jesus enhver tvil om at han hadde tilgitt Peter for å ha fornektet ham tre ganger.

den andre disippelen, han som Jesus var spesielt glad i: Dette er den tredje av fem ganger en bestemt disippel som «Jesus [eller: «han»] var spesielt glad i», blir nevnt. (Joh 13:23; 19:26; 20:2; 21:7, 20) Det er generell enighet om at denne disippelen er apostelen Johannes. (Se studienoter til Joh 13:23; 18:15.) De fire andre gangene brukes det greske ordet agapạo. I dette verset blir det brukt et synonym, det greske ordet filẹo («å være inderlig glad i; å nære hengivenhet for»). – Mt 10:37; Joh 11:3, 36; 16:27; 21:15–17; 1Kt 16:22; Tit 3:15; Åp 3:19; se studienoter til Joh 5:20; 16:27; 21:15.

han som Jesus var spesielt glad i: Dette er den første av fem ganger en bestemt disippel som «Jesus [eller: «han»] var spesielt glad i», blir nevnt. (Joh 19:26; 20:2; 21:7, 20) Det er generell enighet om at denne disippelen er apostelen Johannes, sønn av Sebedeus og bror til Jakob. (Mt 4:21; Mr 1:19; Lu 5:10) Én grunn til denne konklusjonen er at apostelen Johannes ikke er nevnt ved navn i dette evangeliet, bortsett fra at «Sebedeus-sønnene» er nevnt i Joh 21:2. En annen indikasjon finnes i Joh 21:20–24, der uttrykket «den disippelen som Jesus var spesielt glad i» brukes om skribenten av dette evangeliet. Dessuten sa Jesus om denne apostelen: «Hvis det er min vilje at han skal fortsette å være her fram til jeg kommer, er det da nødvendig for deg å vite det?» Dette tyder på at den disippelen som er omtalt, skulle leve mye lenger enn Peter og de andre apostlene, noe som passer på apostelen Johannes. – Se studienoter til Joh Tittelen og Joh 1:6; 21:20.

skriftstedet: Sikter sannsynligvis til Sl 16:10 eller Jes 53:10. Visse profetier om Messias ble ikke forstått ennå, ikke engang av Jesu disipler. Dette gjaldt særlig de profetiene som dreide seg om at Messias skulle bli forkastet, og om at han skulle lide og dø og bli oppreist. – Jes 53:3, 5, 12; Mt 16:21–23; 17:22, 23; Lu 24:21; Joh 12:34.

hebraisk: I De kristne greske skrifter ble bibelskribentene inspirert til å bruke betegnelsen «hebraisk» om det språket jødene snakket (Joh 19:13, 17, 20; Apg 21:40; 22:2; Åp 9:11; 16:16), og også om det språket som den oppstandne og herliggjorte Jesus brukte da han snakket til Saul (Saulus) fra Tarsus. (Apg 26:14, 15) I Apg 6:1 skilles det mellom «de hebraisktalende jødene» og «de gresktalende jødene». Noen språkforskere mener at det burde stå «arameisk» i stedet for «hebraisk» på disse stedene, men det finnes gode grunner til å tro at betegnelsen faktisk sikter til hebraisk. Når legen Lukas sier at Paulus talte til folket i Jerusalem «på hebraisk», talte Paulus til mennesker som brukte mye av livet på å studere Moseloven på hebraisk. Og av de mange fragmentene og håndskriftene som utgjør Dødehavsrullene, er de fleste bibelske og ikke-bibelske tekstene skrevet på hebraisk, noe som viser at språket ble brukt til daglig. Det at Dødehavsrullene også omfatter noen fragmenter på arameisk, viser at begge språkene var i bruk. Det virker derfor svært usannsynlig at bibelskribentene egentlig mente arameisk eller syrisk når de brukte ordet «hebraisk». (Apg 21:40; 22:2; se også Apg 26:14.) De hebraiske skrifter skilte mellom «arameisk» og «jødenes språk» (2Kg 18:26), og den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre, omtalte «arameisk» og «hebraisk» som forskjellige språk da han kommenterte denne passasjen. (Jewish Antiquities, X, 8 [i, 2]) Det er sant at noen ord er temmelig like på arameisk og hebraisk, og at andre ord muligens ble tatt opp i det hebraiske språket fra arameisk. Men det ser ikke ut til at de som skrev De kristne greske skrifter, skulle ha noen grunn til å si hebraisk hvis de mente arameisk.

hebraisk: Se studienote til Joh 5:2.

Rabbuni!: Et semittisk ord som betyr «min lærer». Noen mener at «rabbuni» opprinnelig var en mer respektfull form av «rabbi», eller at tittelen uttrykte større hjertelighet. Men her og i Joh 1:38 oversetter Johannes begge titlene bare med Lærer. Det kan være at endelsen «-i» (som står for eiendomspronomenet i første person, «min») som er føyd til i tittelen «Rabbuni», hadde mistet sin spesielle betydning da Johannes skrev sitt evangelium.

Slutt med å klamre deg til meg: Det greske verbet hạptomai kan enten bety «å røre» eller «å klamre seg til; å holde seg fast til». Noen bibeloversettelser gjengir Jesu ord slik: «Rør meg ikke.» Men Jesu innvending gjaldt ikke det at Maria Magdalena ganske enkelt rørte ved ham, for han hadde jo ikke protestert da andre kvinner som så ham etter at han var blitt oppreist, «grep tak i føttene hans». (Mt 28:9) Det ser ut til at Maria Magdalena var redd for at Jesus skulle til å stige opp til himmelen. Fordi hun så gjerne ville være sammen med sin Herre, holdt hun Jesus fast og ville ikke slippe ham. For å forsikre henne om at han ikke skulle forlate dem ennå, sa han til Maria at hun skulle slutte å klamre seg til ham og i stedet gå og fortelle disiplene hans nyheten om at han var blitt oppreist fra døden.

min Gud og deres Gud: Denne samtalen mellom Jesus og Maria Magdalena den 16. nisan i år 33 evt. viser at den oppstandne Jesus så på Faren som sin Gud, akkurat som Faren var Maria Magdalenas Gud. To dager tidligere, da Jesus hang på torturpælen, hadde han ropt: «Min Gud, min Gud». Han oppfylte dermed profetien i Sl 22:1 og anerkjente sin Far som sin Gud. (Mt 27:46; Mr 15:34; Lu 23:46) I Åpenbaringen snakker Jesus også om sin Far som «min Gud». (Åp 3:2, 12) Disse passasjene bekrefter at den oppstandne, herliggjorte Jesus Kristus tilber sin himmelske Far som sin Gud, akkurat som Jesu disipler gjør.

jødene: I Johannes’ evangelium brukes denne betegnelsen i litt forskjellige betydninger avhengig av sammenhengen. Den kan sikte til det jødiske folket generelt, til dem som bodde i Judea, eller til dem som bodde i eller i nærheten av Jerusalem. Men betegnelsen brukes også i snevrere betydning om de jødene som var svært nøye med å overholde de menneskelagde tradisjonene knyttet til Moseloven, tradisjoner som ofte var i strid med ånden i Loven. (Mt 15:3–6) De fremste blant disse «jødene» var de jødiske myndighetene eller religiøse lederne som var fiendtlig innstilt til Jesus. I denne passasjen og noen av de andre gangene betegnelsen «jødene» er brukt i Johannes, kapittel 7, framgår det av sammenhengen at det siktes til de jødiske myndighetene eller religiøse lederne. – Joh 7:13, 15, 35a. – Se Ordforklaringer: «Jøde».

jødene: Sikter tydeligvis til de jødiske myndighetene eller religiøse lederne. – Se studienote til Joh 7:1.

Tomas: Dette greske navnet kommer fra et arameisk ord som betyr «tvilling». Apostelen Tomas var kjent ved et gresk navn til, «Didymos», som også betyr Tvillingen.

Tvillingen: Se studienote til Joh 11:16.

Ordet var en gud: Eller: «Ordet var guddommelig [eller: «av guddomsart»]». Johannes beskriver her en egenskap eller noe karakteristisk ved «Ordet» (gresk: ho lọgos; se studienoten til Ordet i dette verset), det vil si Jesus Kristus. Den fremtredende stillingen Ordet har som Guds førstefødte Sønn og som den Gud brukte da han skapte alt annet, gjør at han med rette kan beskrives som «en gud; av guddomsart; guddommelig; et guddommelig vesen». Mange oversettere mener at denne setningen bør gjengis med «Ordet var Gud», slik at det blir satt likhetstegn mellom Ordet og Gud Den Allmektige. Men det finnes gode grunner til å si at Johannes ikke mente at «Ordet» var den samme som Den Allmektige Gud. For det første sier både den foregående setningen og den etterfølgende setningen at «Ordet» var «hos Gud». Dessuten forekommer det greske ordet theọs tre ganger i versene 1 og 2. Den første og den tredje gangen står den bestemte artikkelen på gresk foran theọs, men den andre gangen er det ingen artikkel. Mange bibelkommentatorer er enige i at fraværet av den bestemte artikkelen foran den andre forekomsten av theọs har betydning. Når den bestemte artikkelen er brukt i denne sammenhengen, sikter theọs til Gud Den Allmektige. På den annen side fører fraværet av den bestemte artikkelen i denne grammatiske konstruksjonen til at theọs får egenskapsbeskrivende betydning og forteller om noe som er karakteristisk ved «Ordet». Det er derfor en rekke bibeloversettelser på engelsk, fransk, tysk og andre språk (deriblant norsk) som gjengir teksten på omtrent samme måte som Ny verden-oversettelsen og overbringer tanken om at «Ordet» var «en gud; guddommelig; et guddommelig vesen; av guddomsart; gudlignende». Noe som støtter dette synet, er at gamle oversettelser av Johannes’ evangelium til de koptiske dialektene sahidisk og bohairisk, antagelig utarbeidet på 200- og 300-tallet evt., behandler den første forekomsten av theọs i Joh 1:1 annerledes enn den andre forekomsten. Disse gjengivelsene framhever en egenskap ved «Ordet», at han var av samme natur som Gud, men de setter ikke likhetstegn mellom ham og hans Far, Den Allmektige Gud. I harmoni med dette verset sier Kol 2:9 at «den guddommelige natur [bor] i fullt mål» i Kristi kropp. Og ifølge 2Pe 1:4 skulle også Kristi medarvinger «få del i guddommelig natur». Enda et moment er at den greske oversettelsen Septuaginta vanligvis bruker det greske ordet theọs for å gjengi de hebraiske ordene for «Gud», ’el og ’elohịm, som trolig har den grunnleggende betydningen «en som er mektig; en som er sterk». Disse hebraiske ordene brukes om Den Allmektige Gud, om andre guder og om mennesker. (Se studienote til Joh 10:34.) Det å kalle Ordet «en gud», eller «en som er mektig», er i tråd med profetien i Jes 9:6, som forutsa at Messias skulle bli kalt «Mektig Gud» (ikke «Allmektig Gud»), og at han skulle bli «Evig Far» for alle dem som får leve som hans undersåtter. Det er hans Far, «hærstyrkenes Jehova», som i sin brennende iver skal sørge for at dette skjer. – Jes 9:7.

Min Herre og min Gud!: Bokstavelig: «Herren min og Guden (ho theọs) min!» Noen bibelkommentatorer oppfatter dette som et forbauset utrop som ble sagt til Jesus, men som egentlig var rettet til Gud, hans Far. Andre hevder at ordlyden på gresk må bety at ordene var rettet til Jesus. Selv om dette skulle være tilfellet, må uttalelsen «min Herre og min Gud» ses i sammenheng med resten av de inspirerte skrifter. Siden beretningen viser at Jesus tidligere hadde sendt disiplene beskjeden: «Jeg stiger opp til min Far og deres Far og til min Gud og deres Gud», er det ingen grunn til å tro at Tomas mente at Jesus var Den Allmektige Gud. (Se studienote til Joh 20:17.) Tomas hadde hørt Jesus be til sin «Far» og omtale ham som «den eneste sanne Gud». (Joh 17:1–3) Tomas kan derfor ha kalt Jesus «min Gud» av følgende grunner: Han så på Jesus som «en gud», men ikke som Den Allmektige Gud. (Se studienote til Joh 1:1.) En annen mulighet er at han tiltalte Jesus omtrent slik som tjenere for Gud hadde tiltalt engler som kom med budskaper fra Jehova, noe det fortelles om i De hebraiske skrifter. Tomas var kjent med beretninger der personer tiltalte eller omtalte en engel som om engelen var Jehova Gud, eller der den som nedskrev beretningen, omtalte engelen slik. (Se også 1Mo 16:7–11, 13; 18:1–5, 22–33; 32:24–30; Dom 6:11–15; 13:20–22.) Tomas kan derfor ha tiltalt Jesus med ordene «min Gud» i denne betydningen og på den måten ha anerkjent Jesus som den sanne Guds representant og talsmann.

Noen påpeker at den bestemte artikkelen på gresk står foran ordene «herre» og «gud», og bruker det som argument for at disse ordene sikter til Den Allmektige Gud. Men i denne sammenhengen kan bruken av den bestemte artikkelen rett og slett gjenspeile gresk grammatikk. Tilfeller der et substantiv i nominativ sammen med den bestemte artikkelen brukes som vokativ (tiltalekasus) på gresk, kan illustreres med en bokstavelig oversettelse av slike skriftsteder som Luk 12:32 (bokst: «den lille hjorden») og Kol 3:18 til 4:1 (bokst.: «konene»; «mennene»; «barna»; «fedrene»; «slavene»; «herrene»). I tråd med dette vil en bokstavelig oversettelse av 1Pe 3:7 lyde: «Mennene». Det at den bestemte artikkelen er brukt i denne uttalelsen, trenger derfor ikke å ha betydning når det gjelder å fastslå hva Tomas hadde i tankene.

min Gud og deres Gud: Denne samtalen mellom Jesus og Maria Magdalena den 16. nisan i år 33 evt. viser at den oppstandne Jesus så på Faren som sin Gud, akkurat som Faren var Maria Magdalenas Gud. To dager tidligere, da Jesus hang på torturpælen, hadde han ropt: «Min Gud, min Gud». Han oppfylte dermed profetien i Sl 22:1 og anerkjente sin Far som sin Gud. (Mt 27:46; Mr 15:34; Lu 23:46) I Åpenbaringen snakker Jesus også om sin Far som «min Gud». (Åp 3:2, 12) Disse passasjene bekrefter at den oppstandne, herliggjorte Jesus Kristus tilber sin himmelske Far som sin Gud, akkurat som Jesu disipler gjør.