Samaria: På Jesu tid var Samaria navnet på det romerske området som Jesus noen ganger reiste igjennom. Senere forkynte disiplene det kristne budskap der. I dag vet man ikke nøyaktig hvor grensene for dette området gikk, men det lå mellom Galilea i nord og Judea i sør og strakte seg fra elven Jordan og vestover til kystslettene ved Middelhavet. Det omfattet i hovedsak de områdene som en gang hadde tilhørt Efraims stamme og den halvdelen av Manasses stamme som bosatte seg vest for Jordan. Jesus reiste av og til gjennom Samaria på vei til og fra Jerusalem (Joh 4:3–6; Lu 9:51, 52; 17:11), men han sa til apostlene at de ikke skulle forkynne i noen samaritansk by, for oppdraget deres var først og fremst å gå «til de bortkomne sauene i Israels folk», det vil si jødene. (Mt 10:5, 6) Denne begrensningen gjaldt imidlertid bare en kort tid. Like før Jesus steg opp til himmelen, sa han til disiplene at de skulle forkynne det gode budskap både i «Samaria» og «helt til de fjerneste områdene på jorden». (Apg 1:8, 9) Da det brøt ut forfølgelse i Jerusalem, begynte noen av disiplene, særlig Filip, å forkynne det gode budskap i hele Samaria. Peter og Johannes ble senere sendt dit, slik at samaritanene kunne få den hellige ånd. – Apg 8:1–17, 25; 9:31; 15:3.

Sykar: En by i Samaria som er blitt satt i forbindelse med landsbyen Askar, som ligger i nærheten av dagens Nablus, cirka 1 km nordøst for Sikem og 0,7 km nordnordøst for Jakobs brønn. (Se Tillegg B6 og B10.) Noen mener at Sykar er identisk med Sikem, basert på noen tidlige ikke-bibelske skribenter og på at det står «Sykem» i håndskriftet Syrus Sinaiticus. Men de beste greske håndskriftene støtter ordlyden «Sykar», og arkeologer har vist at stedet der Sikem (Tell Balata) lå, ikke var bebodd på det tidspunktet da det som omtales i denne beretningen, finner sted.

omkring den tredje timen: Det vil si cirka kl. 9. I det første århundre inndelte jødene dagen i tolv timer fra soloppgang, cirka kl. 6. (Joh 11:9) Den tredje timen var derfor rundt kl. 9, den sjette timen rundt kl. 12 og den niende timen rundt kl. 15. Siden folk ikke hadde nøyaktige tidsmålere, oppga man vanligvis bare den omtrentlige tiden for en hendelse. – Joh 1:39; 4:6; 19:14; Apg 10:3, 9.

Jakobs brønn: Denne brønnen settes tradisjonelt i forbindelse med Bir Yaqub (Be’er Yaʽaqov), som ligger 2,5 km sørøst for dagens Nablus, ikke langt fra Tell Balata, der Sikem lå. Dette er en dyp brønn der vannstanden aldri når opp til randen. På 1800-tallet ble dybden målt til 23 m. Det er stein og grus i bunnen, så det kan godt være at brønnen var enda dypere i gammel tid. (Joh 4:11) Fordi brønnen vanligvis er tørr fra omkring slutten av mai til høstregnet kommer, mener noen at den bare samler opp regnvann og vann som siver ut av jorden. Andre tror at den også blir tilført vann fra en kilde. (Se studienoten til brønnen i dette verset.) Bibelen sier ikke rett ut at det var Jakob som gravde brønnen, men den nevner at han eide et jordstykke i dette området. (1Mo 33:18–20; Jos 24:32) Det er sannsynlig at det var Jakob som gravde eller fikk gravd brønnen, kanskje for å skaffe vann til sin store husstand og sine mange husdyr. Slik kunne han forhindre konflikter med naboene, som utvilsomt eide de andre vannkildene i området. Eller kanskje han trengte en ekstra vannforsyning når andre brønner i området tørket ut.

var sliten: Dette er det eneste stedet i Bibelen der det står at Jesus var sliten. Det var cirka kl. 12, og om formiddagen hadde Jesus sannsynligvis foretatt reisen fra Jordandalen i Judea til Sykar i Samaria, en stigning på nesten 900 m. – Joh 4:3–5; se Tillegg A7.

brønnen: Eller: «kilden». I denne beretningen brukes det to forskjellige greske ord om Jakobs brønn i Sykar. Det greske ordet pegẹ, som er gjengitt med «brønn» to ganger i dette verset, sikter ofte til en kilde, og det kan være at Jakobs brønn fikk vann fra en kilde. I Jak 3:11 brukes ordet om en bokstavelig «kilde», og det brukes i billedlig betydning i Joh 4:14, der det også er gjengitt med «kilde». I Joh 4:12 blir Jakobs brønn omtalt med det greske ordet frẹar, som kan bety en brønn, en cisterne eller en loddrett sjakt. (1Sa 19:22, Septuaginta; Lu 14:5; Åp 9:1) Kilder, som ofte var det som tilførte brønner vann, ble av og til renset for slam og gjort dypere. Dette kan være forklaringen på at ordene for «kilde» og «brønn» her blir brukt om hverandre om den samme vannkilden. – Se studienoten til Jakobs brønn i dette verset.

omkring den sjette timen: Det vil si cirka kl. 12. – Se studienote til Mt 20:3.

Jøder omgås nemlig ikke samaritaner: De første som blir omtalt som samaritaner i Bibelen, var jøder som bodde i tistammeriket før det ble erobret av assyrerne. (2Kg 17:29) Samaritanenes atskillelse fra de andre jødene begynte tidligere, da Jeroboam innførte avgudsdyrkelse i tistammeriket Israel. (1Kg 12:26–30) Etter assyrernes erobring ble betegnelsen «samaritan» brukt om etterkommerne av de opprinnelige innbyggerne som ble igjen i Samaria, og om de utlendingene som ble flyttet dit for å befolke landet. Selv om samaritanene hevdet at de var etterkommere bare av stammene Manasse og Efraim, var det utvilsomt noen som var av blandet avstamning, og Bibelen forteller at denne blandede befolkningen gjorde tilbedelsen i Samaria enda mer fordervet. (2Kg 17:24–41) Da jødene kom tilbake fra eksilet i Babylon, hevdet samaritanene at de tilba Jehova, men de motarbeidet gjenoppbyggingen av templet og bymurene i Jerusalem. De bygde så sitt eget tempel på Garisim-fjellet, muligens på 300-tallet fvt., men det ble ødelagt av jødene i 128 fvt. Samaritanene fortsatte likevel å tilbe på dette fjellet, og i det første århundre bodde de i det romerske distriktet Samaria, som lå mellom Judea og Galilea. De godtok bare de fem Mosebøkene og muligens Josvas bok, men de hadde gjort forandringer i noen vers for å få det til å virke som om Skriftene støttet byggingen av et tempel på Garisim-fjellet. På Jesu tid ble «samaritan» brukt både som etnisk begrep og som religiøs betegnelse, og jødene behandlet samaritanene med forakt. – Joh 8:48.

... ikke samaritaner: Selv om kommentaren i parentes mangler i enkelte håndskrifter, har den solid støtte i en rekke tidlige, autoritative håndskrifter.

det vannet som jeg vil gi: Ordene «vann» og «kilde» blir her brukt i overført betydning. Tidligere i samtalen med den samaritanske kvinnen snakket Jesus om «levende vann». (Se studienote til Joh 4:10.) Videre i samtalen forklarer han at det vannet han gir, skal i dem som får det, bli en kilde med vann som kan gi evig liv. Guds Ord bruker vann som symbol på det Gud gjør for å gi menneskeheten fullkomment liv igjen. En viktig del av dette symbolske vannet er Jesu gjenløsningsoffer. I sammenhengen her fokuserer Jesus på de åndelige godene man får hvis man lytter til ham og blir hans disippel. Når man ‘lærer å kjenne’ Jehova Gud og Jesus Kristus og i tro handler i samsvar med den kunnskapen man får, har man mulighet til å oppnå evig liv. (Joh 17:3) Jesus sa at når noen tar imot dette symbolske vannet, vil det i ham bli en kilde med livgivende goder som strømmer fram. En slik person får også lyst til å dele dette «livets vann» med andre. – Åp 21:6; 22:1, 17; se studienote til Joh 7:38.

levende vann: Det greske uttrykket brukes bokstavelig om rennende vann, om kildevann eller om ferskvann fra en brønn som får vann fra kilder. Motsetningen til dette er stillestående vann fra en cisterne. Det hebraiske uttrykket som er oversatt med «friskt vann» i 3Mo 14:5, betyr bokstavelig «levende vann». I Jer 2:13 og 17:13 blir Jehova omtalt som «kilden med levende vann», det vil si livgivende symbolsk vann. Da Jesus snakket med den samaritanske kvinnen, brukte han uttrykket «levende vann» i overført betydning, men det ser ut til at hun til å begynne med oppfattet ordene bokstavelig. – Joh 4:11; se studienote til Joh 4:14.

brønnen er dyp: Se studienote til Joh 4:6.

Jakobs brønn: Denne brønnen settes tradisjonelt i forbindelse med Bir Yaqub (Be’er Yaʽaqov), som ligger 2,5 km sørøst for dagens Nablus, ikke langt fra Tell Balata, der Sikem lå. Dette er en dyp brønn der vannstanden aldri når opp til randen. På 1800-tallet ble dybden målt til 23 m. Det er stein og grus i bunnen, så det kan godt være at brønnen var enda dypere i gammel tid. (Joh 4:11) Fordi brønnen vanligvis er tørr fra omkring slutten av mai til høstregnet kommer, mener noen at den bare samler opp regnvann og vann som siver ut av jorden. Andre tror at den også blir tilført vann fra en kilde. (Se studienoten til brønnen i dette verset.) Bibelen sier ikke rett ut at det var Jakob som gravde brønnen, men den nevner at han eide et jordstykke i dette området. (1Mo 33:18–20; Jos 24:32) Det er sannsynlig at det var Jakob som gravde eller fikk gravd brønnen, kanskje for å skaffe vann til sin store husstand og sine mange husdyr. Slik kunne han forhindre konflikter med naboene, som utvilsomt eide de andre vannkildene i området. Eller kanskje han trengte en ekstra vannforsyning når andre brønner i området tørket ut.

vår stamfar Jakob: Samaritanene hevdet at de var etterkommere av Jakob gjennom Josef, noe som mange av jødene på den tiden sannsynligvis ikke var enige i. For å understreke at samaritanene var etterkommere av fremmede folkeslag, brukte noen av jødene den hebraiske betegnelsen «kutim», eller «kuteere», om dem, det vil si folk fra Kut (Kuta). Navnene Kut og Kuta sikter til det opprinnelige hjemstedet til dem som assyrerkongen flyttet til byene i Samaria etter at innbyggerne i nordriket Israel var blitt ført i eksil i 740 fvt. Dette stedet lå sannsynligvis cirka 50 km nordøst for Babylon. – 2Kg 17:23, 24, 30.

skal det flyte strømmer av levende vann: Det kan være at Jesus her hentydet til en skikk som ble fulgt under løvhyttehøytiden. Skikken besto i at man trakk opp vann fra Siloam-dammen og helte det fra et gullkar, sammen med vin, på alteret ved tiden for morgenofferet. (Se studienote til Joh 7:2 og Ordforklaringer: «Løvhyttehøytiden» og Tillegg B15.) Dette trekket ved høytiden er ikke nevnt i De hebraiske skrifter, men ble tilføyd senere. Ifølge de fleste forskere gjorde man dette på sju av dagene i høytiden, men ikke på den åttende, da det ble holdt en høytidssamling. På den første dagen i høytiden, en sabbat, var det vannet som en prest helte ut, blitt hentet til templet fra Siloam-dammen dagen i forveien. De neste dagene gikk presten til Siloam-dammen for å hente vann i en gullkanne. Han beregnet tiden slik at han var tilbake i templet akkurat da prestene var klare til å legge stykkene av offeret på alteret. Da han gikk gjennom Vannporten og inn i prestenes forgård, ble hans ankomst kunngjort med tre støt fra prestenes trompeter. Vannet ble så helt i et kar og ledet fra dette til foten av alteret. Samtidig ble det helt vin i et annet kar. Deretter ble hallel-salmene (Sl 113 til 118) sunget, til akkompagnement av tempelorkestret, mens tilbederne svingte palmegrener mot alteret. Denne seremonien kan ha minnet de feststemte israelittene om Jesajas profetiske ord: «Med glede skal dere dra opp vann fra frelsens kilder.» – Jes 12:3.

det vannet som jeg vil gi: Ordene «vann» og «kilde» blir her brukt i overført betydning. Tidligere i samtalen med den samaritanske kvinnen snakket Jesus om «levende vann». (Se studienote til Joh 4:10.) Videre i samtalen forklarer han at det vannet han gir, skal i dem som får det, bli en kilde med vann som kan gi evig liv. Guds Ord bruker vann som symbol på det Gud gjør for å gi menneskeheten fullkomment liv igjen. En viktig del av dette symbolske vannet er Jesu gjenløsningsoffer. I sammenhengen her fokuserer Jesus på de åndelige godene man får hvis man lytter til ham og blir hans disippel. Når man ‘lærer å kjenne’ Jehova Gud og Jesus Kristus og i tro handler i samsvar med den kunnskapen man får, har man mulighet til å oppnå evig liv. (Joh 17:3) Jesus sa at når noen tar imot dette symbolske vannet, vil det i ham bli en kilde med livgivende goder som strømmer fram. En slik person får også lyst til å dele dette «livets vann» med andre. – Åp 21:6; 22:1, 17; se studienote til Joh 7:38.

levende vann: Det greske uttrykket brukes bokstavelig om rennende vann, om kildevann eller om ferskvann fra en brønn som får vann fra kilder. Motsetningen til dette er stillestående vann fra en cisterne. Det hebraiske uttrykket som er oversatt med «friskt vann» i 3Mo 14:5, betyr bokstavelig «levende vann». I Jer 2:13 og 17:13 blir Jehova omtalt som «kilden med levende vann», det vil si livgivende symbolsk vann. Da Jesus snakket med den samaritanske kvinnen, brukte han uttrykket «levende vann» i overført betydning, men det ser ut til at hun til å begynne med oppfattet ordene bokstavelig. – Joh 4:11; se studienote til Joh 4:14.

dette fjellet: Det vil si Garisim-fjellet. (Se Tillegg B10.) Dette fjellet er nevnt fire ganger i De hebraiske skrifter. (5Mo 11:29; 27:12; Jos 8:33; Dom 9:7) På Garisim-fjellet ble det reist et samaritansk tempel, muligens på 300-tallet fvt. Dette templet konkurrerte med templet i Jerusalem, men jødene ødela det i 128 fvt. Samaritanene godtok bare de fem Mosebøkene og muligens Josvas bok, men bare sin egen reviderte utgave av disse, kalt Den samaritanske Pentateuken. Den var skrevet med deres egne skrifttegn, som kom fra gammelhebraisk. Teksten avviker fra den massoretiske teksten til den hebraiske bibelen i omkring 6000 tilfeller. De fleste avvikene dreier seg om mindre detaljer, men det finnes noen mer betydningsfulle avvik. Et eksempel er 5Mo 27:4, der «Ebal-fjellet» – det stedet der Moseloven skulle skrives på steiner dekket med mørtel – er erstattet med «Garisim-fjellet». (5Mo 27:8) Formålet med denne endringen var tydeligvis å underbygge samaritanenes oppfatning om at Garisim var Guds hellige fjell.

frelsen begynner med jødene: Eller: «frelsen kommer fra jødene». Jesu uttalelse kan knyttes til det at det jødiske folket var blitt betrodd Guds Ord, den rene tilbedelse og den sannheten som kunne føre til frelse. (Ro 3:1, 2) De var også utvalgt til å være det folket som Messias skulle komme fra, han som var det «avkom» som Gud lovte Abraham. (1Mo 22:18; Ga 3:16) Da Jesus hadde denne samtalen med den samaritanske kvinnen, var det bare gjennom jødene man kunne lære sannheten om Gud og hva han krevde, og også detaljer om Messias. Israel var fremdeles den kanalen Jehova brukte, og alle som ønsket å tjene ham, måtte gjøre det sammen med hans utvalgte nasjon.

Gud er en Ånd: Det greske ordet pneuma sikter her til en åndeperson. (Se Ordforklaringer: «Ånd».) Bibelen viser at Gud, den herliggjorte Jesus og englene er ånder. (1Kt 15:45; 2Kt 3:17; He 1:14) En ånd har en helt annen eksistensform enn det mennesker har, og er usynlig for menneskeøyne. Åndepersoner har en kropp, «en åndelig kropp», som står langt over «en fysisk kropp». (1Kt 15:44; Joh 1:18) Bibelskribentene sier riktignok om Gud at han har ansikt, øyne, ører, hender og så videre, men dette er billedspråk som skal hjelpe oss mennesker til å forstå hvordan Gud er. Bibelen viser tydelig at Gud er en person med en personlighet. Han holder dessuten til et sted som er utenfor den fysiske verden, og derfor kunne Kristus si at han skulle ‘gå til sin Far’. (Joh 16:28) I He 9:24 står det at Kristus «gikk inn i selve himmelen, slik at han ... trer fram for Gud for vår skyld».

tilbe med ånd: Eller: «tilbe i (i samsvar med) ånd». Som det blir forklart under oppslagsordet «Ånd» i Ordforklaringer, har det greske ordet pneuma en rekke betydninger. Det kan blant annet brukes om Guds virksomme kraft, eller hellige ånd, og også om den drivkraften som får mennesker til å si og gjøre ting på en bestemt måte, deres innstilling. Noe som er felles for de forskjellige betydningene av ordet «ånd», er at de sikter til noe som er usynlig for menneskeøyne. Jesus forklarte i Joh 4:21 at tilbedelsen av Faren ikke skulle knyttes til et bestemt fysisk sted, for eksempel Garisim-fjellet i Samaria eller templet i Jerusalem. Gud er ikke fysisk og kan ikke ses eller tas på, og tilbedelsen av ham skulle derfor ikke lenger være knyttet til et fysisk tempel eller fjell. I andre skriftsteder viste Jesus at man må la seg lede av Guds usynlige, hellige ånd, som blir kalt en «hjelper», for å tilbe Gud på en måte som han godkjenner. (Joh 14:16, 17; 16:13) Det ser derfor ut til at uttrykket å «tilbe med ånd» sikter til tilbedelse ledet av Guds ånd, som hjelper en person til å tilpasse seg Guds måte å tenke på når han studerer og anvender hans Ord. Jesu uttalelse om å tilbe Gud «med ånd» dreier seg altså om mye mer enn hva slags ånd, eller innstilling, en person tjener Gud med.

tilbe med ... sannhet: Tilbedelse som Gud godkjenner, kan ikke være basert på fantasi, myter eller løgner. Den må være i samsvar med fakta og stemme med den «sannheten» som Gud har åpenbart i sitt Ord om seg selv og sine hensikter. (Joh 17:17) Slik tilbedelse må stemme med «virkelige ting som ikke ses», men som blir åpenbart i Guds Ord. – Heb 9:24; 11:1; se også studienoten til tilbe med ånd i dette verset.

Jeg vet at Messias kommer: Samaritanene godtok bare de fem Mosebøkene, også kalt Pentateuken. De avviste resten av De hebraiske skrifter, muligens med unntak av Josvas bok. Men fordi samaritanene godtok Moses’ skrifter, så de fram til at Messias skulle komme, den profeten som skulle være større enn Moses. – 5Mo 18:18, 19.

Messias: Det greske ordet Messịas (en transkribert form av det hebraiske ordet masjịach) forekommer bare to ganger i De kristne greske skrifter (her og i Joh 1:41). Det hebraiske verbet som tittelen masjịach kommer fra, er masjạch, som betyr «å smøre med eller gni inn med (en væske)» og «å salve». (2Mo 29:2, 7) I bibelsk tid ble prester, herskere og profeter seremonielt salvet med olje. (3Mo 4:3; 1Sa 16:3, 12, 13; 1Kg 19:16) Tittelen Kristus (gresk: Khristọs) forekommer over 500 ganger i De kristne greske skrifter og svarer til tittelen «Messias», som begge betyr «den salvede». – Se studienote til Mt 1:1.

Kristus: Denne tittelen kommer fra det greske ordet Khristọs og svarer til tittelen «Messias» (fra det hebraiske ordet Masjịach), som begge betyr «den salvede». I bibelsk tid ble herskere seremonielt salvet med olje.

Det er meg: Bokstavelig: «Jeg er». Gresk: egọ eimi. Noen mener at dette uttrykket er en hentydning til ordlyden i 2Mo 3:14 i Septuaginta, og bruker det som argument for at Jesus er identisk med Gud. Men ordlyden i 2Mo 3:14 (egọ eimi ho on, «Jeg er Den værende; Jeg er Den eksisterende») er annerledes enn ordlyden i Joh 4:26. Dessuten bruker Septuaginta uttrykket egọ eimi for å gjengi ord som ble uttalt av Abraham, Elieser, Jakob, David og andre. (1Mo 23:4; 24:34; 30:2; 1Kr 21:17) I De kristne greske skrifter brukes uttrykket egọ eimi ikke bare i forbindelse med ord som ble uttalt av Jesus. De samme greske ordene er brukt i Joh 9:9 i et svar fra en mann Jesus hadde helbredet. De betyr rett og slett: «Det er meg.» Også engelen Gabriel og Peter, Paulus og andre brukte disse ordene. (Lu 1:19; Apg 10:21; 22:3) Det sier seg selv at disse uttalelsene ikke er en hentydning til 2Mo 3:14. En sammenligning av parallellberetningene i de synoptiske evangeliene viser at uttrykket egọ eimi i Mr 13:6 og Lu 21:8 («Det er meg») er en kortere måte å uttrykke den mer fullstendige uttalelsen i Mt 24:5 på, nemlig: «Jeg er Kristus.»

Det er meg – ham som du snakker med: Dette er etter alt å dømme den første gangen Jesus sier rett ut at han er Messias, eller Kristus. Og det sier han til en kvinne som ikke engang er jøde, men samaritan. (Joh 4:9, 25) De fleste jøder foraktet samaritanene og ville ikke hilse på dem, og mange jødiske menn så ned på kvinner. Jesus viste senere andre kvinner en lignende ære ved at han ga dem det privilegiet å være de første som ble vitne til at han var blitt oppreist fra døden. – Mt 28:9, 10.

snakket med en kvinne: Stikk i strid med ånden i Moseloven skulle menn ifølge jødisk tradisjon helst ikke snakke med kvinner offentlig. Det ser ut til at dette var en utbredt holdning på Jesu tid. Det kan forklare hvorfor selv disiplene «ble overrasket» da de så at Jesus snakket med den samaritanske kvinnen. Ifølge Talmud sa rabbinere i gammel tid at en lærd mann ikke burde «snakke med en kvinne på gaten». Og ifølge Misjna sa en rabbi: «Snakk ikke mye med kvinner. ... Den som snakker mye med kvinner, fører ondt over seg selv og forsømmer studiet av Loven og vil til sist arve Gehenna.» – Aboth 1:5.

at det ennå er fire måneder til høsten kommer: Bygghøsten begynner i den jødiske måneden nisan (mars/april), ved påsketider. (Se Tillegg B15.) Når man regner fire måneder bakover, kommer man til at Jesus sa disse ordene i måneden kislev (november/desember). Det var på den tiden av året da det ble kraftigere regn og etter hvert kaldere vær. Jesu ord om en innhøstning som allerede var i gang, sikter derfor tydeligvis til en billedlig innhøstning, en innsamling av mennesker, og ikke til en bokstavelig innhøstning. – Joh 4:36.

hvite: Det vil si modne. Det greske ordet leukọs brukes om hvitt og om forskjellige nyanser av lys farge, for eksempel lysegult, noe som indikerte at avlingen var moden og klar for innhøstning. Siden Jesus her sier at det er «fire måneder til høsten kommer», var markene rundt ham sannsynligvis grønne – byggen hadde nettopp begynt å spire. Så da Jesus snakket om at markene var klare for innhøstning, siktet han utvilsomt til en åndelig innhøstning, ikke en bokstavelig. Noen bibelkommentatorer mener at da Jesus oppfordret tilhørerne til å se på markene, kan han ha siktet til en stor gruppe samaritaner som nærmet seg, og at hans bemerkning om at markene var «hvite», var en hentydning til de hvite kjortlene som de kan ha hatt på seg. Eller det kan være at bemerkningen skulle oppfattes i overført betydning og siktet til at disse menneskene var klare til å ta imot budskapet. – Joh 4:28–30.

Mange av samaritanene ... begynte å tro på ham: Virkningen av Jesu samtale med den samaritanske kvinnen var tydelig. På grunn av det hun fortalte, var det mange samaritaner som begynte å tro på Jesus. Den åndelige innhøstningen begynte blant jødene, men en enda større innhøstning som innbefattet samaritanene, skulle snart bli en realitet, slik den inspirerte beretningen viser. Det at Jesus forkynte for den samaritanske kvinnen, la sannsynligvis grunnlaget for at mange av disse samaritanene var mottagelige da Filip forkynte for dem. – Joh 4:34–36; Apg 1:8; 8:1, 14–17.

Guds Lam: Etter at Jesus var blitt døpt og var blitt fristet av Djevelen i ødemarken, introduserte døperen Johannes ham som «Guds Lam». Dette uttrykket forekommer bare her og i Joh 1:36. (Se Tillegg A7.) Det passer godt å sammenligne Jesus med et lam. I bibelsk tid ofret man sauer for å oppnå tilgivelse for synd og for å kunne nærme seg Gud. Dette pekte fram til det offeret Jesus skulle bære fram ved å gi sitt fullkomne menneskeliv for menneskene. Uttrykket «Guds Lam» kan hentyde til flere forskjellige passasjer i de inspirerte skrifter. I betraktning av hvor godt døperen Johannes kjente De hebraiske skrifter, kan han ha hatt ett eller flere av de følgende offerdyrene i tankene: den væren som Abraham ofret i stedet for sin egen sønn Isak (1Mo 22:13), det påskelammet som ble slaktet i Egypt for at israelittene ikke skulle bli rammet av den samme plagen som egypterne (2Mo 12:1–13), eller det værlammet som ble ofret på Guds alter i Jerusalem hver morgen og kveld. (2Mo 29:38–42) Johannes kan også ha tenkt på Jesajas profeti, der det sies at den som Jehova kaller «min tjener», ble «ført bort lik en sau for å bli slaktet». (Jes 52:13; 53:5, 7, 11) Da apostelen Paulus skrev sitt første brev til korinterne, omtalte han Jesus som «vårt påskelam». (1Kt 5:7) Apostelen Peter skrev at Kristi blod var «dyrebart blod, som blodet av et feilfritt lam». (1Pe 1:19) Og i Åpenbaringsboken blir den herliggjorte Jesus billedlig omtalt som «Lammet» over 25 ganger. – Noen eksempler er: Åp 5:8; 6:1; 7:9; 12:11; 13:8; 14:1; 15:3; 17:14; 19:7; 21:9; 22:1.

verdens frelser: Dette uttrykket, som forekommer bare her og i 1Jo 4:14, forteller at Jesus skulle frelse troende personer fra menneskeverdenen fra synd. – Se studienoter til Joh 1:29; 3:17.

dømme: Eller: «fordømme». Jehova sendte ikke sin Sønn for å felle en ugunstig dom over verden, det vil si menneskeverdenen, men på grunn av sin kjærlighet sendte han Jesus for å frelse dem som viser tro. – Joh 3:16; 2Pe 3:9.

verdens: Det greske ordet kọsmos er nært knyttet til menneskeheten. Slik er det i verdslig gresk litteratur, og slik er det spesielt i Bibelen. Både i denne sammenhengen og i Joh 3:16 sikter kọsmos til hele den verden av mennesker som er skyldig i synd, det vil si den synd som menneskene har arvet fra Adam.

i det området han kommer fra: Bokstavelig: «på sin fars sted». I dette uttrykket er det brukt et gresk ord som er oversatt med «hjemsted» i Mt 13:54; Mr 6:1; Lu 4:24, der det sikter til Jesu hjemby, Nasaret. Men i denne sammenhengen ser det ut til at det sikter til hele Galilea. – Joh 4:43.

Kana i Galilea ... Kapernaum: Avstanden mellom Kana (Khirbet Qana) og Kapernaum etter veien er cirka 40 km. – Se studienote til Joh 2:1.

en kongelig tjenestemann: Eller: «en mann i kongens tjeneste». Det greske ordet basilikọs sikter til en som var knyttet til kongen (basileus), enten ved familiebånd eller ved sin stilling. Her ser det ut til å sikte til en kongelig tjenestemann, eller hoffmann, hos Herodes Antipas, som var tetrark over Galilea, men som i dagligtale ble omtalt som konge. – Se studienoter til Mt 14:9; Mr 6:14.

Kong Herodes: Det vil si Herodes Antipas, sønn av Herodes den store. (Se Ordforklaringer: «Herodes».) Matteus og Lukas bruker Antipas’ offisielle romerske tittel «tetrark», eller «landsdelshersker». (Se studienoter til Mt 14:1; Lu 3:1.) Han var tetrark over Galilea og Perea. I dagligtale ble han omtalt som konge. Matteus bruker den tittelen én gang (Mt 14:9), og det er den eneste tittelen Markus bruker om Herodes. – Mr 6:22, 25–27.

kongen: Herodes Antipas’ offisielle romerske tittel var «tetrark», slik det framgår av studienote til Mt 14:1. Men i dagligtale ble han omtalt som konge.

Kana: Sannsynligvis fra det hebraiske ordet qanẹh, «rør; siv». Kana kan derfor bety «sted med rør (siv)». Det er bare Johannes som nevner denne byen, og han kaller den alltid Kana i Galilea (Joh 2:11; 4:46; 21:2), sannsynligvis for å skille den fra Kanah (hebraisk: Qanạh) i Asjers stammes område. (Jos 19:24, 28) Mange forskere mener at Kana lå der Khirbet Qana ligger i dag. Der finnes det ruiner av en gammel landsby på en høyde ved den nordlige enden av Bet Netofa-dalen (al-Battuf-sletten), cirka 13 km nord for Nasaret. På arabisk blir stedet fortsatt kalt Qana al-Jelil, som svarer til «Kana i Galilea». I et myrlendt sletteområde i nærheten vokser det mye siv, så navnet Kana passer godt. Man har funnet rester av gamle cisterner og det man mener er ruiner av en gammel synagoge (datert til slutten av det første århundre eller til det andre århundre evt.). Det er også funnet potteskår og mynter som man mener stammer fra det første århundre evt. Byen blir ifølge kirketradisjon identifisert med Kafr Kanna, en by som ligger 6,5 km nordøst for Nasaret, muligens fordi den er lett tilgjengelig for pilegrimer fra Nasaret. Men språklig sett ser det ikke ut til at dette stedet kan knyttes til det Kana i Galilea som er nevnt i Bibelen.

komme ned: Det vil si til Kapernaum. I gammel tid fantes det en vei som gikk forbi Khirbet Qana (sannsynligvis identisk med Kana i Bibelen; se studienote til Joh 2:1) ned til Galilea-sjøen og videre langs bredden til Kapernaum, som lå mer enn 200 m under havet, noe som forklarer uttrykket «komme ned» til Kapernaum.

Kana: Sannsynligvis fra det hebraiske ordet qanẹh, «rør; siv». Kana kan derfor bety «sted med rør (siv)». Det er bare Johannes som nevner denne byen, og han kaller den alltid Kana i Galilea (Joh 2:11; 4:46; 21:2), sannsynligvis for å skille den fra Kanah (hebraisk: Qanạh) i Asjers stammes område. (Jos 19:24, 28) Mange forskere mener at Kana lå der Khirbet Qana ligger i dag. Der finnes det ruiner av en gammel landsby på en høyde ved den nordlige enden av Bet Netofa-dalen (al-Battuf-sletten), cirka 13 km nord for Nasaret. På arabisk blir stedet fortsatt kalt Qana al-Jelil, som svarer til «Kana i Galilea». I et myrlendt sletteområde i nærheten vokser det mye siv, så navnet Kana passer godt. Man har funnet rester av gamle cisterner og det man mener er ruiner av en gammel synagoge (datert til slutten av det første århundre eller til det andre århundre evt.). Det er også funnet potteskår og mynter som man mener stammer fra det første århundre evt. Byen blir ifølge kirketradisjon identifisert med Kafr Kanna, en by som ligger 6,5 km nordøst for Nasaret, muligens fordi den er lett tilgjengelig for pilegrimer fra Nasaret. Men språklig sett ser det ikke ut til at dette stedet kan knyttes til det Kana i Galilea som er nevnt i Bibelen.

omkring den tredje timen: Det vil si cirka kl. 9. I det første århundre inndelte jødene dagen i tolv timer fra soloppgang, cirka kl. 6. (Joh 11:9) Den tredje timen var derfor rundt kl. 9, den sjette timen rundt kl. 12 og den niende timen rundt kl. 15. Siden folk ikke hadde nøyaktige tidsmålere, oppga man vanligvis bare den omtrentlige tiden for en hendelse. – Joh 1:39; 4:6; 19:14; Apg 10:3, 9.

den sjuende timen: Det vil si cirka kl. 13. – Se studienote til Mt 20:3.

det andre miraklet: Bokstavelig: «det andre tegnet». Det siktes her til det andre av to mirakler Jesus gjorde i Galilea, da han var på vei tilbake fra Judea. Det første miraklet er omtalt i Joh 2:11. Jesus hadde gjort flere kraftige gjerninger i Jerusalem før han utførte dette andre miraklet i Galilea. – Joh 2:23.