HVEM har vel ikke vært engstelig eller bekymret og følt behov for å ha noen de kan vende seg til for å få hjelp? Uansett hva som har vært grunnen til at vi har følt det på den måten, ville vi sannsynligvis vende oss til en venn som er forståelsesfull og har erfaring med å takle en slik situasjon. En virkelig god venn er en som både er medfølende og har erfaring.

Noen føler det på samme måte når det gjelder bønn. I stedet for å vende seg til Gud – som de kanskje synes er altfor opphøyd og ærefryktinngytende – føler de at det er lettere å vende seg til en helgen. De tenker at helgener har vært igjennom prøvelser og vanskeligheter som er vanlige for mennesker, og at de derfor vil være mer medfølende. De som har mistet noe som har betydd mye for dem, velger for eksempel kanskje å vende seg til den «hellige» Antonius fra Padova – som tradisjonelt er skytshelgen for gjenfinning av mistede eller stjålne ting. Hvis de ber for et sykt dyr, velger de kanskje å be til den «hellige» Frans fra Assisi, og hvis de er i en desperat situasjon eller i ytterste nød, vender de seg til Sankt Judas Taddeus.

Men hvordan kan vi vite om det ifølge Bibelen er riktig å be til helgener? Ettersom våre bønner er anmodninger til Gud, er det naturlig å spørre: Hører han bønnene våre? Og bør vi ikke også spørre: Hvordan ser Gud på det at noen ber til helgener?

Den praksis å be til helgener er basert på den katolske kirkes lære om «de helliges forbønn». Tanken er at «en som i Guds øyne har rett til å tale noens sak, gjør det for å oppnå barmhjertighet for en som har behov for det», kan vi lese i New Catholic Encyclopedia. En som ber til helgener, gjør det derfor i håp om å oppnå spesiell velvilje gjennom dem fordi de tror at helgenene står i et begunstiget forhold til Gud.

Lærer Bibelen at vi kan be til helgener? Noen sier at apostelen Paulus la grunnlaget for slike bønner i det han skrev. Han skrev for eksempel til de kristne i Roma: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved vår Herre Jesus Kristus og ved åndens kjærlighet til å kjempe sammen med meg i bønner til Gud for meg.» (Romerne 15:30) Bad Paulus sine trosfeller om å gå i forbønn for ham hos Gud? Overhodet ikke. Hvis det i det hele tatt var tale om forbønn, måtte det heller være hans trosfeller som spurte ham, en av Kristi apostler, om å gå i forbønn for dem. Paulus viste at det er riktig å spørre en trosfelle om han vil be til Gud for oss. Men det er noe helt annet å be til  noen man mener er i himmelen, for at de skal legge vår anmodning fram for Gud. Hvorfor?

I apostelen Johannes’ evangelium sier Jesus: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.» (Johannes 14:6) Han sier også: «Faderen skal gi dere hva dere enn ber ham om i mitt navn.» (Johannes 15:16) Jesus sa ikke at vi skulle rette bønnene våre til ham, og at han så skulle tale vår sak hos Gud. For at bønnene våre skal bli hørt, må vi be til Gud gjennom Jesus og ingen annen.

Da disiplene ville at Jesus skulle lære dem å be, svarte han: «Når dere ber, så si: ‘Far, la ditt navn bli helliget.’» (Lukas 11:2) Ja, «når», eller hver gang, vi ber, må vi be direkte til Gud, ikke til Jesus eller noen annen. På bakgrunn av Jesu utvetydige ord kan vi spørre: Er det ikke logisk å trekke den slutning at vi ikke skal be til helgener for at de skal gå i forbønn for oss, men at vi skal be til Gud gjennom Jesus Kristus?

Bønn er en viktig del av vår tilbedelse, og å tilbe noen annen enn Gud er helt klart ikke i harmoni med Bibelens lære. (Johannes 4:23, 24; Åpenbaringen 19:9, 10) Det er derfor bønnene våre bør rettes bare til Gud.

I Bergprekenen brukte Jesus et barn som ber sin far om noe å spise, som et eksempel. Ville en far gi barnet sitt en stein i stedet for et brød? Eller en giftslange i stedet for en fisk? (Matteus 7:9, 10) Det ville være utenkelig at en kjærlig far skulle gjøre noe slikt!

Tenk deg en lignende illustrasjon, sett fra en forelders synspunkt. Forestill deg at du har en datter som vil be deg inntrengende om noe. Du har alltid gått inn for at det skal være et godt forhold mellom dere, og du har bestandig vært der for henne. Men hun har en helt ugrunnet frykt for hvordan du vil reagere, så hun får en annen til å spørre for seg. Hvordan ville du føle det? Sett at hun fortsetter å kommunisere med deg utelukkende gjennom den andre, og at alt tyder på at hun har tenkt å fortsette med det. Ville du like det? Naturligvis ikke! Kjærlige foreldre vil at barna deres skal komme direkte til dem og føle at de kan spørre om å få det de trenger.

Jesus anvendte illustrasjonen med barnet som bad om noe å spise, ved å si til folkemengden: «Når altså dere, enda dere er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer vil ikke da deres Far, som er i himlene, gi gode ting til dem som ber ham!» (Matteus 7:11) En forelder har uten tvil et sterkt ønske om å gi barnet sitt gode ting. Vår himmelske Fars ønske om å høre og besvare våre bønner er enda sterkere.

Gud vil at vi skal vende oss direkte til ham i bønn selv om vi er nedtynget på grunn av vår egen utilstrekkelighet. Han gir ikke andre i oppdrag å høre på bønnene våre. Bibelen kommer med denne oppfordringen: «Kast din byrde på Jehova, og han skal støtte deg.» (Salme 55:22) I stedet for å regne med at helgener eller noen andre skal gå i forbønn for oss, bør vi utvikle et positivt syn på Jehova Gud.

Vår himmelske Far bryr seg om oss som enkeltpersoner. Han ønsker å hjelpe oss med problemene våre og oppfordrer oss til å nærme oss ham. (Jakob 4:8) Så glad vi kan være for at vi kan nærme oss vår Gud og Far, Han «som hører bønner»! – Salme 65:2.