eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om alder (som i Lu 15:25; Apg 2:17), men ikke bare om dem som har nådd en høy alder. Her sikter det til lederne for den jødiske nasjonen, og de blir ofte nevnt sammen med overprestene og de skriftlærde. Sanhedrinet besto av menn fra disse tre gruppene. – Mt 21:23; 26:3, 47, 57; 27:1, 41; 28:12; se Ordforklaringer: «Eldste; eldre mann».

eldste: Her siktes det til lederne for den jødiske nasjonen, og de blir ofte nevnt sammen med overprestene og de skriftlærde. – Se studienote til Mt 16:21.

en offentlig taler: Eller: «en advokat». Det greske ordet rhẹtor betydde opprinnelig «offentlig taler; veltalende person», men ble etter hvert også brukt i betydningen «en taler i en rettssak; en advokat». Tertullus la fram jødenes sak mot Paulus for stattholderen Feliks i Cæsarea.

innbyggerne i hele riket: Bokstavelig: «hele den bebodde jord». I vid betydning sikter det greske ordet for «den bebodde jord» (oikoumẹne) til jorden som menneskenes bosted. (Lu 4:5; Apg 17:31; Ro 10:18; Åp 12:9; 16:14) I det første århundre ble dette ordet også brukt om det vidstrakte Romerriket, som jødene var spredt rundt omkring i. – Apg 24:5.

fra Nasaret: Eller: «nasareeren». Betegnelsen «nasareer» var et beskrivende tilnavn som ble brukt om Jesus og senere om hans disipler. (Apg 24:5) Siden mange jøder het Jesus, var det normalt å legge til noe for å identifisere personen, og det å knytte folk til det stedet de kom fra, var vanlig i bibelsk tid. (2Sa 3:2, 3; 17:27; 23:25–39; Na 1:1; Apg 13:1; 21:29) Jesus hadde jo vokst opp i Nasaret i Galilea og bodd der mesteparten av livet, så det var naturlig å knytte dette stedsnavnet til ham. Jesus ble kalt «Jesus, nasareeren» eller «Jesus fra Nasaret» av alle slags personer og i forskjellige situasjoner. (Mr 1:23, 24; 10:46, 47; 14:66–69; 16:5, 6; Lu 24:13–19; Joh 18:1–7) Jesus godtok dette tilnavnet og brukte det selv. (Joh 18:5–8; Apg 22:6–8) På det skiltet som Pilatus satte på torturpælen, skrev han på hebraisk, latin og gresk: «Jesus, nasareeren, jødenes konge.» (Joh 19:19, 20) Fra og med pinsedagen i år 33 omtalte apostlene og andre Jesus ofte som nasareeren eller som han som var fra Nasaret. – Apg 2:22; 3:6; 4:10; 6:14; 10:38; 26:9; se også studienote til Mt 2:​23.

en pest og en plage: Eller: «en urostifter». Bokstavelig: «en epidemi». Den eneste andre forekomsten i De kristne greske skrifter av dette greske ordet er i Lu 21:11. Der brukes det om bokstavelige epidemier, eller utbredte sykdommer. Her i Apg 24:5 blir det brukt billedlig om en person som ble oppfattet som «en pest og en plage», en urostifter, en som skapte problemer, eller en som var en fare for samfunnet.

i hele verden: Eller: «på hele den bebodde jord». – Se studienote til Lu 2:1.

nasareernes: Se studienote til Mr 10:47.

sekt: Det greske ordet som her er oversatt med «sekt», hairesis, betydde etter alt å dømme opprinnelig «et valg». Det er slik ordet er brukt i 3Mo 22:18 i Septuaginta, som sier at en israelitt bar fram offergaver «i samsvar med hele sitt valg». I De kristne greske skrifter brukes dette ordet om en gruppe mennesker som holdt seg til bestemte læresetninger eller oppfatninger. Det ble brukt om to fremtredende grener av jødedommen: fariseerne og saddukeerne. (Apg 5:17; 15:5; 26:5) Ikke-kristne omtalte de kristne som en «sekt» – eller «nasareernes sekt» – ettersom de antagelig betraktet dem som en gruppe som hadde brutt ut av jødedommen. (Apg 24:5, 14; 28:22) Det greske ordet hairesis ble også brukt om grupperinger som oppsto i den kristne menighet. Jesus la vekt på enhet og ba i en bønn til Gud om at hans disipler måtte være forent. (Joh 17:21) Apostlene gikk også inn for å bevare enheten i den kristne menighet. (1Kt 1:10; Jud 17–19). Hvis medlemmene av menigheten delte seg opp i grupper eller fraksjoner, ville dette ødelegge enheten. Det greske ordet hairesis kom etter hvert til å bli brukt i den negative betydningen sekt, en avvikende gruppe eller en utbrytergruppe. Uenighet i lærespørsmål kunne føre til heftige diskusjoner, splittelse og fiendskap. (Se også Apg 23:7–10.) Sektdannelse skulle derfor unngås og ble betraktet som noe som hørte med til de «gjerninger som kommer fra den fysiske menneskenaturen». – Ga 5:19–21; 1Kt 11:19; 2Pe 2:1.

Enkelte senere greske håndskrifter og noen gamle oversettelser til andre språk tilføyer, med små variasjoner i ordlyden, det følgende som en del av versene 6–8: «og ville dømme ham etter vår lov. (7) Men kommandanten Lysias kom opp og rev ham med stor kraft ut av hendene våre (8) og befalte at hans anklagere skulle komme til deg». Men disse ordene står ikke i de tidligste og mest pålitelige håndskriftene og er tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten til Apostlenes gjerninger. – Se Tillegg A3.

utfører jeg hellig tjeneste for: Eller: «tilber jeg». Det greske verbet latreuo har den grunnleggende betydningen «å tjene», men kan i noen sammenhenger også oversettes med «å tilbe». I Bibelen blir det greske ordet latreuo vanligvis brukt om det å tjene Gud eller om tjeneste knyttet til tilbedelsen av Gud (Mt 4:10; Lu 1:74; 2:37; 4:8; Ro 1:9; Flp 3:3; 2Ti 1:3; He 9:14; 12:28; Åp 7:15; 22:3), deriblant om tjeneste i helligdommen eller templet. (He 8:5; 9:9; 10:2; 13:10) Noen få ganger er det også brukt i forbindelse med falsk tilbedelse – om det å tjene eller tilbe det skapte. – Apg 7:42; Ro 1:25.

oppstandelse: Det greske ordet anạstasis betyr bokstavelig «det å reise opp; det å stå opp». Ordet brukes cirka 40 ganger i De kristne greske skrifter i forbindelse med det å bli oppreist fra døden. (Noen eksempler finner man i Mt 22:31; Apg 2:31; 4:2; 17:18, 32; 23:6; 1Kt 15:12, 13.) Septuaginta bruker verbformen av anạstasis i Jes 26:19 som en oversettelse av det hebraiske verbet for «å leve» i formuleringen: «Dine døde skal leve.» – Se Ordforklaringer.

barmhjertighetsgaver: Se Ordforklaringer.

offiseren: Eller: «centurionen». En centurion hadde kommando over cirka 100 soldater i romerhæren.

Berenike: Søster til Herodes Agrippa 2. Det gikk rykter om at de levde sammen i et incestforhold. Hun ble senere Titus’ elskerinne, før han ble romersk keiser.

Drusilla: Den tredje og yngste datteren til den Herodes som er nevnt i Apg 12:1, det vil si Herodes Agrippa 1. Hun ble født cirka år 38 evt. og var søster til Agrippa 2., Berenike og Mariamne 3. (Se studienote til Apg 25:13 og Ordforklaringer: «Herodes».) Stattholderen Feliks var hennes andre ektemann. Hun hadde tidligere vært gift med en syrisk konge, Azizos av Emesa, men skilte seg fra ham og giftet seg med Feliks omkring år 54, da hun var rundt 16 år. Det er mulig at hun var til stede da Paulus sto overfor Feliks og snakket «om rettferdighet og selvkontroll og den kommende dom». (Apg 24:25) Da Feliks ble etterfulgt av Festus, lot Feliks Paulus bli sittende i varetekt, «for han ønsket å bli godt likt av jødene». Noen mener at motivet hans var å glede sin unge kone, som var jøde. – Apg 24:27.