Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

CAMILLA ROSAM | LIVSHISTORIE

Jeg hadde som mål å være lydig mot Jehova

Jeg hadde som mål å være lydig mot Jehova

 Besteforeldrene mine lærte om Jehovas løfter for framtiden i 1906, rett etter at de hadde mistet en sønn som døde av difteri. Legen deres var en av bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen. Han gjorde dem kjent med Bibelens oppmuntrende løfter, deriblant håpet om en oppstandelse. Det førte til at besteforeldrene mine, moren min og søsteren til moren min også ble bibelstudenter.

 Disse slektningene av meg var ivrige i sannheten i mange år. Kvinnene tjente til og med som plassanvisere da «Skapelsens fotodrama» ble vist i Chicago i Illinois. Men dessverre var det bare moren min som fortsatte å tjene Jehova. Det var ikke så lett for henne, for familien hadde alltid vært veldig sammensveiset og hadde tjent Jehova sammen helt fram til 1930-tallet. Det at mor var så lojal og lydig mot Jehova, gjorde stort inntrykk på meg. Faren min var også en trofast bibelstudent og et godt eksempel for meg.

Familiebilde, 1948

 Jeg ble født i 1927 og var eldst av seks søsken. Vi holdt oss alle sammen i sannheten. Far var tømrer, og vi bodde i et fint hus i utkanten av Chicago. Vi hadde en stor kjøkkenhage, og vi hadde høner og ender.

 Jeg likte godt å arbeide. En av pliktene mine var å stoppe sokkene til alle i familien. Det er ikke så vanlig å gjøre det i dag, men på den tiden kastet man ikke sokkene når det ble hull i dem. Man stoppet dem, eller reparerte dem med nål og tråd. Dette var noe jeg kom til å få bruk for senere i livet, så det var virkelig verdifullt å lære seg slike ferdigheter.

Foreldrene mine var gode eksempler

 Faren min sørget for at familien vår alltid satte åndelige ting på førsteplassen. Så vi gikk på alle møtene, gikk regelmessig på feltet og drøftet et skriftsted hver dag. Hver lørdag kveld hadde vi familiestudium ved hjelp av Vakttårnet.

 For å vekke interesse hos naboene våre satte far opp et lysskilt på innsiden av stuevinduet vårt. Det var brødre som laget lysskiltene, og skiltene reklamerte for et offentlig foredrag eller en av publikasjonene våre. Lyset inni lysskiltene blinket, og det tiltrakk seg oppmerksomhet fra forbipasserende. Far festet også to skilt på bilen vår.

Mor tar oss med ut for å forkynne med grammofon

 Far lærte oss barna både i ord og handling hvor viktig det er å være lydig mot Jehova. Mor støttet ham på alle måter. Hun begynte i pionertjenesten da den yngste søsteren min var fem år gammel, og fortsatte å være pioner resten av sitt lange liv. Jeg kunne ikke ha hatt bedre foreldre.

 Livet den gangen var helt annerledes enn det er i dag. Vi hadde ikke tv, så søsknene mine og jeg pleide å sitte på gulvet og høre på spennende serier på radioen. Men det vi i familien min likte aller best å høre på, var de åndelige programmene som Jehovas organisasjon sendte på radioen.

Stevner, grammofoner og sandwichplakater

 Stevnene våre var alltid et høydepunkt. På det stevnet som ble holdt i 1935, lærte vi at den store skare som overlever den store trengsel, som er omtalt i Åpenbaringen 7:9, 14, har håp om å leve evig på en paradisisk jord. Før 1935 forsynte begge foreldrene mine seg av symbolene som ble sendt rundt på minnehøytiden. Men etter det stevnet var det bare far som gjorde det. Mor visste da at hun ikke hadde håp om å herske sammen med Kristus i himmelen, men om å leve evig på jorden.

 På et stevne i St. Louis i Missouri i 1941 presenterte Joseph Rutherford, som tok ledelsen i arbeidet på den tiden, boken Children. Applausen var øredøvende! Jeg var 14 år da og hadde blitt døpt et år tidligere. Jeg husker helt tydelig at jeg stilte meg opp sammen med de andre barna og gikk mot scenen for å få et eget eksemplar av boken.

Sammen med Lorraine, 1944

 Tjenesten var annerledes på den tiden enn den er i dag. På 1930-tallet brukte vi reisegrammofoner for å spille av bibelske foredrag for dem vi besøkte. Før vi banket på døren, sveivet vi opp grammofonen og forsikret oss om at platen og nålen var på plass. Når beboerne åpnet døren, presenterte vi oss kort og spilte av et fire og et halvt minutts foredrag. Så tilbød vi dem litteratur. Folk i distriktet vårt hørte respektfullt på oss. Jeg husker ikke at noen var uhøflige. Da jeg begynte som pioner som 16-åring, ga faren min meg en egen grammofon. Jeg var stolt over å kunne bruke den i tjenesten. Pionerpartneren min var en koselig søster som het Lorraine.

 Informasjonsmarsjer var en annen metode vi brukte for å forkynne. En stund kalte vi dette for sandwichplakat-marsjer, for vi brukte to plakater – en foran og en bak. På plakatene sto det slagord, for eksempel «Religionen er en snare og et bedrag» og «Tjen Gud og kongen Kristus».

Et bilde av oss med sandwichplakater

 Møtene forberedte oss på motstand og lærte oss hva vi skulle si for å forsvare sannheten. Og motstand møtte vi virkelig. Første gang vi for eksempel tilbød blader i et travelt forretningsstrøk, kom politiet og plukket oss opp og kjørte oss til politistasjonen. Vi ble løslatt noen timer senere, og vi var glade for at vi hadde blitt forfulgt på grunn av vår lydighet mot Jehova.

Ekteskap, Gilead og innkalling til militærtjeneste

Eugene og meg på bryllupsdagen vår

 Etter hvert introduserte Lorraine meg for en bror som het Eugene Rosam. Hun hadde møtt ham på et stevne i Minneapolis i Minnesota. Eugene vokste opp i Key West i Florida. Da han gikk i 10. klasse, ble han utvist fordi han nektet å delta i en patriotisk seremoni. Han begynte som pioner med en gang etter det. En dag traff han en jente som han hadde gått i klasse med. Hun lurte på hvorfor Eugene var blitt utvist, for han hadde jo vært en utmerket elev. Han svarte henne ut fra Bibelen, og det førte til at hun takket ja til et bibelstudium. Hun tok imot sannheten og ble en trofast søster.

I Key West, 1951

 Eugene og jeg giftet oss i 1948. Vi var pionerer sammen i Key West. Senere ble vi invitert til den 18. Gilead-klassen, som ble uteksaminert tidlig i 1952. Vi fikk spanskundervisning, så vi tenkte at vi kom til å bli sendt som misjonærer til et spansktalende land. Men det skjedde ikke. Koreakrigen raste mens vi var på Gilead, og Eugene ble innkalt til hæren. Dette overrasket oss, for under den andre verdenskrig hadde han blitt fritatt for militærtjeneste. Men fordi han nå fikk denne innkallingen, ble vi bedt om å holde oss i USA. Jeg gråt bittert. To år senere ble Eugene endelig fritatt. Likevel lærte denne opplevelsen oss noe viktig. Når én dør blir lukket, kan Jehova åpne en annen, og det gjorde han. Vi måtte bare være tålmodige.

Gilead-klassen vår

Reisetjenesten og så til Canada

 I 1953, etter at vi hadde vært pionerer i en spansktalende menighet i Tucson i Arizona, fikk vi i oppdrag å begynne i kretstjenesten. Vi reiste i kretser i Ohio, California og New York. I 1958 begynte vi i områdetjenesten a i California og Oregon. Vi bodde hjemme hos brødrene og søstrene. Så, i 1960, dro vi til Canada, hvor Eugene var lærer på Kurs i rikets tjeneste for tilsynsmenn i menighetene. Vi ble værende i Canada helt til 1988.

 Et av de beste minnene jeg har fra tiden i Canada, dreier seg om en familie som en søster og jeg møtte mens vi gikk fra hus til hus. Vi møtte først moren, Gail, som sa at sønnene hennes var veldig lei seg fordi bestefaren deres hadde dødd. «Hvorfor døde han?» spurte de henne. «Hvor er han nå?» Gail kunne ikke svare på noe av det, så vi besvarte spørsmålene ut fra Bibelen og leste trøstende skriftsteder for henne.

 På den tiden var Eugene kretstilsynsmann, så vi var der bare en uke. Men den søsteren som var sammen med meg, dro på gjenbesøk til Gail. Hva ble resultatet? Gail tok imot sannheten, og det gjorde også mannen hennes, Bill, og de tre guttene deres, Christopher, Steve og Patrick. Christopher er nå eldste i Canada. Steve er lærer ved bibelskolelokalet i Palm Coast i Florida. Og Patrick er medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Thailand. I årenes løp har Eugene og jeg holdt kontakten med denne familien. Jeg er så glad for at jeg har fått være med på å hjelpe dem til å bli kjent med Jehova!

Fra sykehusbesøk til sykehuskontaktutvalg

 Mens vi var i Canada, sørget Jehova for at Eugene fikk en spennende ny mulighet. La meg fortelle litt om hva som skjedde.

 For flere år siden var det mange som ikke forsto vår holdning til blodoverføring, og det førte til mye negativ omtale. Rundt om i hele Canada publiserte aviser historier som påsto at barn av Jehovas vitner døde fordi foreldrene deres ikke lot dem få blodoverføring. Mannen min fikk være med på å motbevise slike historier.

 Like før det internasjonale stevnet i Buffalo i New York i 1969 besøkte Eugene sammen med flere andre brødre de store sykehusene i området. De fortalte at rundt 50 000 Jehovas vitner fra Canada og USA kom til å overvære stevnet. I tilfelle det skulle oppstå en medisinsk nødssituasjon, ville det være fint om legene forsto vårt syn på bruk av blod og forsto hvor fornuftig det var. Brødrene ga legene artikler om medisinsk behandling uten bruk av blod – artikler som hadde stått i anerkjente tidsskrifter. Legene reagerte positivt, og det førte til at Eugene og noen andre brødre begynte å besøke flere sykehus i Canada. De hjalp også lokale eldste til å takle medisinske nødssituasjoner på en bedre måte.

 Etter hvert ga dette arbeidet gode resultater. Det banet vei for noe stort som vi aldri hadde sett for oss. Hva var det?

Jeg likte å jobbe på syrommet

 På midten av 1980-tallet ble Eugene oppringt av Milton Henschel på hovedkontoret i Brooklyn i New York. Det styrende råd ville utvide et program som allerede var i gang i USA, og som gikk ut på å gi informasjon til leger. Så Eugene og jeg flyttet til Brooklyn, og i januar 1988 opprettet det styrende råd en avdeling på hovedkontoret som heter sykehusinformasjonstjenesten. Senere fikk Eugene og to andre brødre i oppdrag å lede seminarer, først i USA og så i andre land. Snart ble det opprettet avdelinger for sykehusinformasjon på avdelingskontorene, og det ble også opprettet sykehuskontaktutvalg i forskjellige byer. Denne kjærlige ordningen fra Jehova har virkelig vært til stor hjelp for utrolig mange Jehovas vitner og barna deres. Mens Eugene ledet seminarer og besøkte sykehus, arbeidet jeg på de lokale Betel-hjemmene, veldig ofte på syrommet eller på kjøkkenet.

Et seminar for sykehuskontaktutvalg i Japan

Min største utfordring

 I 2006 møtte jeg min aller største utfordring, da min kjære mann, Eugene, døde. Jeg savner virkelig hans kjærlighet og vennskap! Hva har hjulpet meg til å takle denne situasjonen? Det er flere forskjellige ting. Jeg holder meg for eksempel nær til Jehova gjennom bønn og regelmessig bibellesning. Jeg følger med på dagstekstdrøftelsen sammen med Betel-familien hver morgen. Jeg leser hele det kapitlet i Bibelen som dagsteksten er hentet fra, og jeg holder meg travelt opptatt i oppgaven min på syrommet på Betel, noe jeg ser på som et stort privilegium. Jeg har til og med fått være med på å lage scenetepper til stevnehaller i New Jersey og New York. Nå er jeg på Betel i Fishkill, hvor jeg syr om klær og gjør andre ting. b

 For meg er det viktigste i livet å elske Jehova og være lydig mot ham og hans organisasjon. (Hebreerne 13:17; 1. Johannes 5:3) Jeg er så glad for at Eugene og jeg valgte dette livet. Jeg er sikker på at Jehova vil belønne oss med evig liv på en paradisisk jord, og at Eugene og jeg vil få se hverandre igjen. – Johannes 5:28, 29.

a Kretstilsynsmenn besøker de enkelte menighetene, mens en områdetilsynsmann hadde som oppgave å besøke kretser og holde taler på kretsstevner.

b Søster Camilla Rosam døde i mars 2022, mens denne artikkelen ble utarbeidet. Hun ble 94 år gammel.