I mars 2020, da Verdens helseorganisasjon erklærte covid-19 som en pandemi, var det mange som ikke kunne forestille seg at viruset fortsatt ville herje verden over mer enn et år senere. Millioner av mennesker, også noen Jehovas vitner, har virkelig fått merke de fysiske, følelsesmessige og økonomiske virkningene av pandemien. Hvordan har Jehovas vitner organisert og fordelt nødhjelp under denne krisen?

 Koordinatorenes utvalg, som er et av utvalgene under Jehovas vitners styrende råd, har sørget for at det verden over har blitt opprettet over 950 nødhjelpsutvalg på grunn av covid-19. I noen tilfeller har nødhjelpsutvalgene ordnet med hjelp fra lokale brødre og søstre, og i andre tilfeller har vitnene fått hjelp fra det offentlige. Nødhjelpsutvalgene har også organisert mer omfattende nødhjelpsarbeid.

 Tenk for eksempel på situasjonen i Paraguay. En avis melder at de økonomiske virkningene av pandemien har ført til at «et stort antall paraguayanere går sultne til sengs». Men nødhjelpsutvalgene i Paraguay hadde allerede startet med å dele ut pakker med hjelpeforsyninger som ville holde i to uker for en familie på fire. Hver pakke inneholdt mat, renholdsartikler og hygieneartikler og hadde en verdi på rundt 30 dollar (cirka 250 kroner).

 Hvordan beskytter disse nødhjelpsarbeiderne seg selv og andre mot å bli smittet av covid-19? De bruker munnbind og er nøye med å holde fysisk avstand. De forsikrer seg om at de firmaene de kjøper mat fra, har rene lokaler og ellers følger strenge sikkerhetstiltak. De forsikrer seg for eksempel om at alle som håndterer pakkene, har fått beskjed om å bruke personlig beskyttelsesutstyr, rengjøre og desinfisere bilene sine og oppbevare pakkene på desinfiserte overflater. Og de som leverer pakkene, holder fysisk avstand til de brødrene og søstrene som får dem.

 Pr. januar 2021 hadde koordinatorenes utvalg godkjent at det skulle brukes over 25 millioner dollar (cirka 209 millioner kroner) på nødhjelp i forbindelse med covid-19. Avdelingskontorene og nødhjelpsutvalgene er nøye med hvordan de bruker disse pengene, og gjør alt de kan for å forhandle fram best mulig pris på de tingene som må kjøpes inn. I Chile, for eksempel, ville de brødrene som organiserte nødhjelpsarbeidet, kjøpe 750 kilo linser. Men prisen på linser hadde doblet seg på bare en måned! To timer etter at de hadde gått med på å kjøpe linsene til den høyere prisen, fortalte selgeren dem at en annen kjøper nettopp hadde levert tilbake de linsene han hadde bestilt. Så i stedet for å kreve den høyere prisen som de hadde blitt enige om, solgte selgeren de returnerte linsene til brødrene til den prisen som gjaldt måneden før!

 Men da brødrene kom for å hente linsene, forsøkte selgeren å kansellere handelen. Han beskyldte dem for å fordele maten på en urettferdig måte, slik som andre organisasjoner hadde gjort. Etter en kort, stille bønn fortalte en av brødrene selgeren at det hadde blitt gjort undersøkelser i hver menighet for å finne ut hvem som virkelig hadde behov for hjelp. Brødrene forklarte også at fordi mottakerne hadde forskjellig kulturell bakgrunn, så ville hver enkelt pakke være tilpasset de familiene som fikk dem, slik at de fikk varer som ville være til størst mulig nytte for dem. Til slutt forsikret de selgeren om at alle bidragene som blir gitt, og alt arbeidet som blir gjort for å hjelpe Jehovas vitner, er basert på frivillighet. Selgeren ble imponert. Han gikk ikke bare med på å selge linsene til den reduserte prisen, men ga også bort 400 kilo linser neste gang brødrene bestilte.

 Lusu, en eldre enke i Liberia, bor sammen med fem familiemedlemmer. En morgen de satt og spiste frokost og drøftet dagsteksten sammen, la Lusus sju år gamle barnebarn merke til at de ikke hadde mer mat i huset. Han spurte: «Hva skal vi spise?» Lusu beroliget ham med at hun hadde bedt til Jehova om hjelp, og at hun var sikker på at han ville sørge for dem. Allerede samme ettermiddag ringte menighetens eldste til Lusu og sa at hun kunne komme og hente mat. Hun forteller: «Barnebarnet mitt sier at han nå vet at Jehova kan høre og besvare bønner fordi han besvarte mine.»

 En kvinne i Kongo er nabo til en familie som er Jehovas vitner. Etter at hun hadde sett at denne familien fikk mat av trosfellene sine, sa hun: «Når pandemien er over, skal vi bli Jehovas vitner, for de har tatt seg av sine brødre og søstre i denne vanskelige tiden.» Mannen hennes spurte: «Skal du bli et av Jehovas vitner bare for en sekk med ris?» Hun svarte: «Selvfølgelig ikke, men den sekken med ris er et bevis på ekte kjærlighet.»

 Jehovas vitner har raskt kunnet dekke brødrenes og søstrenes behov under denne pandemien på grunn av de bidragene som dere gavmildt har gitt. Vi takker for alle de bidragene som har blitt gitt via en av de metodene som er beskrevet på donate.isa4310.com.