Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

DEN DOMINIKANSKE REPUBLIKK

Håpet om Riket er ikke bare en drøm

Efraín De La Cruz

Håpet om Riket er ikke bare en drøm
  • FØDT 1918

  • DØPT 1949

  • PROFIL Han satt i sju fengsler og ble brutalt slått, men han vaklet aldri i sin beslutning om å forkynne det gode budskap om Guds rike.

JEG begynte å gå på møter hos Jehovas vitner sammen med min kone, Paula, og datteren vår i Blanco Arriba i 1948. Det var fire mil å gå fram og tilbake, men vi var aldri borte fra et møte. Den 3. januar 1949 ble Paula og jeg døpt.

Seks måneder senere ble noen av oss i menigheten arrestert og dømt til tre måneders fengsel. Vi måtte sove på gulvet og fikk bare ett måltid hver dag – bananer og te. Da vi ble løslatt, ble vi truet av noen myndighetspersoner som trodde at de skulle klare å få oss til å slutte å forkynne. Men da vi kom hjem, fortsatte vi å forkynne og gå på møter i all hemmelighet. Fordi myndighetene hadde agenter som hele tiden holdt øye med oss, hadde vi møtene i private hjem, på kaffeplantasjer og på gårder. Istedenfor å ha møtet på samme sted hver gang opplyste vi ved slutten av hvert møte hvor det neste møtet skulle være. Når vi forkynte, gikk vi alene, var kledd i arbeidsklær og brukte verken litteratur eller bibel. Likevel gikk jeg ut og inn av sju forskjellige fengsler mellom 1949 og 1959, og jeg sonet straffer på mellom tre og seks måneder hver gang.

Jeg måtte være ekstremt forsiktig, siden noen av dem som forfulgte meg, var slektninger av meg. Selv om jeg sov i fjellet eller på en gård for ikke å bli oppdaget, ble jeg likevel tatt noen ganger. Én gang jeg ble arrestert, ble jeg sendt til La Victoria-fengselet i Ciudad Trujillo, hvor det var mellom 50 og 60 fanger i hver celle. Der fikk vi to måltider om dagen – en porsjon mais om morgenen og en liten porsjon ris med bønner til middag. Alle vitnene der forkynte selvfølgelig for de andre fangene, og vi hadde regelmessige møter. Programmet bestod i at vi siterte skriftsteder etter hukommelsen og fortalte opplevelser fra tjenesten.

Den siste gangen jeg satt i fengsel, slo en soldat meg i hodet og brystet med en geværkolbe. Selv om jeg fortsatt sliter med fysiske ettervirkninger av at jeg ble slått og mishandlet, styrket disse prøvelsene min tro, min utholdenhet og min beslutning om å tjene Jehova.

Nå er jeg blitt 96 år gammel og er menighetstjener. Jeg kan ikke gå så langt lenger, så jeg sitter foran huset mitt og forkynner for alle dem som går forbi. For meg er ikke håpet om Riket bare en drøm. Det er en realitet som jeg har forkynt om i mer enn 60 år. Den nye verden er like virkelig for meg i dag som første gang jeg hørte budskapet om Guds rike. *

^ avsn. 3 Efraín De La Cruz døde mens denne beretningen ble utarbeidet.