DET er i Bibelen vi finner Guds budskap til menneskene. Det er et godt budskap. Jesus Kristus brukte sitt liv til å forkynne «det gode budskap om Guds rike». (Lukas 4:43) Bibelen viser at dette riket er Guds regjering, og at denne regjeringen skal fjerne alle undertrykkende styreformer, skape fred og fjerne alle årsaker til menneskenes lidelser. (Daniel 2:44; Matteus 6:9, 10) Dette er virkelig et godt budskap!

Et slikt godt budskap fortjener absolutt å bli gjort kjent i så stor utstrekning som mulig. Men da Jesus ble drept, etterlot han seg bare noen få disipler. Ville hans budskap bli borte med ham? Bibelen forutsa det stikk motsatte, nemlig: (1) Det gode budskap skulle bli utbredt over hele jorden. (2) Budskapet ville bli møtt med intens motstand. (3) Falske kristne skulle framstå og føre mange vill. La oss se på disse profetiene.

Profetier:

«Det gode budskap må først bli forkynt blant alle nasjonene.» (Markus 13:10) «Dere skal være vitner om meg både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og til den fjerneste del av jorden.» – Apostlenes gjerninger 1:8.

Oppfyllelse: Kort tid etter Jesu død i år 33 fylte disiplene Jerusalem med budskapet om Guds rike. De forkynte i hele Judea og det nærliggende Samaria, og før det var gått 15 år, var det blitt sendt kristne misjonærer til andre deler av Romerriket. I år 61 kunne det sies at det gode budskap hadde nådd ut til mange av de «fjerneste» deler av jorden.

 Hva historien viser:

• Ikke-bibelske skrifter fra det andre århundre viser at den opprinnelige formen for kristendom spredte seg raskt. Den romerske historieskriveren Sveton viser til at de kristne var etablert i Roma så tidlig som i år 49. I et brev som Plinius den yngre, stattholderen i Bitynia (i vår tids Tyrkia), skrev til keiser Trajan omkring år 112, blir kristendommen omtalt som en «farsott» som hadde «spredt seg ikke bare i de frie byene, men også i småbyene og på gårdene». En historiker konkluderte: «Mindre enn hundre år etter apostlenes tid kunne man se kristne gudshus i de viktigste byene i Romerriket.»
• I boken The Early Church skriver professor Henry Chadwick: «Kirkens vekst så ut til å være resultatet av en ekstraordinær rekke av usannsynlige hendelser. Ikke på noe område var sannsynligheten for å mislykkes større i forhold til det man normalt kunne vente seg.»

Profeti:

«De skal overgi dere til lokale domstoler, og dere skal bli slått i synagoger og bli stilt for stattholdere og konger for min skyld, til et vitnesbyrd for dem.» – Markus 13:9.

Oppfyllelse: De kristne ble forfulgt av jødene og av romerne. De ble arrestert, kastet i fengsel, slått og drept.

Hva historien viser:

• Flavius Josefus, en jødisk historieskriver i det første århundre, skriver om at Jesu bror Jakob ble henrettet av de jødiske religiøse lederne. Bibelen forteller at Gamaliel, et ansett medlem av jødenes høyeste domstol, oppfordret domstolens medlemmer til å være forsiktige når de skulle dømme Jesu disipler. (Apostlenes gjerninger 5:34–39) Oppslagsverk bekrefter at Gamaliel har levd, og sier at han var en mann som hadde et åpent sinn.
• Historikere forteller at de kristne ble utsatt for bølger av forfølgelse fra de romerske keisernes side, fra og med keiser Nero i år 64. I brev som keiser Trajan og Plinius den yngre skrev til hverandre, drøftet de hva som ville være passende straff for kristne som ikke ville gi avkall på sin tro.

• «Forfølgelsen førte overhodet ikke til at kirken ble drevet under jorden,» skriver professor Chadwick, som er sitert tidligere. «Den hadde stikk motsatt virkning.» Da de kristne flyktet for å komme i sikkerhet, tok de budskapet sitt med seg dit de drog. (Apostlenes gjerninger 8:1) De holdt ut, trass i at familie og venner i mange tilfeller ikke ville ha noe med dem å gjøre. Dette er interessant, for de som fulgte Jesus, var «ulærde og alminnelige mennesker» som ikke hadde noen politisk innflytelse. (Apostlenes gjerninger 4:13) Historikerne er enige om at det var «blant butikkeiere og kjøpmenn . . . evangeliet ble raskest utbredt». – The Beginnings of Western Christendom.

De som studerer de første kristnes historie, undrer seg over at en så ubetydelig gruppe kunne utbre kristendommen så raskt under en slik voldsom motstand. Men Jesus hadde beskrevet denne usannsynlige utviklingen før den fant sted. Det var også forutsagt i Bibelen at denne forkynnervirksomheten skulle bli avbrutt.

Profetier:

«Undertrykkende ulver [skal] komme inn blant dere, og de skal ikke behandle hjorden  med skånsomhet, og blant dere selv skal menn stå fram og tale forvrengte ting for å trekke disiplene bort, etter seg selv.» (Apostlenes gjerninger 20:29, 30) «Det . . . kommer til å være falske lærere blant dere. Nettopp disse skal i stillhet innføre ødeleggende sekter . . . , og på grunn av dem skal sannhetens vei bli spottet.» – 2. Peter 2:1, 2.

Oppfyllelse: Den kristne menighet skulle bli fordervet av harde, svikefulle, ærgjerrige personer.

Hva historien viser:

• Spesielt etter at de første som fulgte Jesus, var døde, ble den sanne kristendom gradvis påvirket av fremtredende menn som stod fram i menigheten og fordervet den kristne lære med gresk filosofi. Snart oppstod det en presteklasse som ble mer og mer lik de politiske herskerne når det gjaldt makt og rikdom. Da «kristendommen» ble antatt som den romerske statsreligion, var det ifølge historikerne ikke så mye som en antydning igjen av menigheten slik den hadde vært i det første århundre.
• I århundrenes løp etterlot denne falske formen for kristendom seg et rulleblad som var preget av vold og grådighet. I stedet for å oppføre seg som Jesu etterfølgere forfulgte prestene dem som etterlignet Jesu måte å forkynne på, og dem som prøvde å utgi Bibelen på språk som folk snakket.

I de århundrene da den falske kristendom hadde stor makt, virket det som om det omtrent ikke var noen som forkynte det gode budskap. Men Jesus antydet at forkynnelsen av det gode budskap skulle bli gjenopptatt i de siste dager. Han sammenlignet denne perioden med en høsttid, da de falske kristne, framstilt som ugress, skulle skilles fra de sanne kristne, framstilt som hvete. (Matteus 13:24–30, 36–43) Profetien om at det gode budskap skulle bli forkynt, ville da få sin største oppfyllelse. (Matteus 24:14) I den neste artikkelen i denne serien skal vi drøfte denne spennende profetien.