4. Mosebok 11:1–35
11 Nå begynte folket å klage bittert framfor Jehova. Da Jehova hørte det, flammet hans vrede opp, og ild fra Jehova brøt ut blant dem og slukte noen i utkanten av leiren.
2 Da folket ropte til Moses, ba han inderlig til Jehova,+ og ilden sloknet.
3 Stedet fikk derfor navnet Tabẹra,* fordi ild fra Jehova hadde brutt ut blant dem.+
4 Den blandede folkemengden*+ blant dem ga uttrykk for grådig lengsel+ etter mat. Og israelittene begynte igjen å gråte og sa: «Hvem skal gi oss kjøtt å spise?+
5 Å, som vi husker fisken vi spiste i Egypt uten å måtte betale, og agurkene, vannmelonene, purren, løken og hvitløken!+
6 Men nå visner vi bort. Vi ser ikke noe annet enn denne mannaen.»+
7 Mannaen+ lignet på korianderfrø+ og så ut som bdelliumharpiks.
8 Folket spredte seg utover og samlet den inn og malte den på håndkverner eller knuste den i mortere. Så kokte de den i gryter eller bakte runde brød+ av den, og den smakte som søte kaker bakt med olje.
9 Når duggen falt over leiren om natten, falt også mannaen ned over den.+
10 Moses hørte at folket gråt, den ene familien etter den andre, hver og en ved inngangen til teltet sitt. Og Jehova ble svært vred,+ og Moses mislikte det også sterkt.
11 Da sa Moses til Jehova: «Hvorfor har du gjort din tjener så vondt? Hvorfor er du misfornøyd med meg? Du har jo lagt byrden av hele dette folket på meg.+
12 Er det jeg som har unnfanget hele dette folket? Er det jeg som har født dem, siden du sier til meg: ‘Bær dem ved brystet, slik en tjener* bærer et spedbarn’, slik at jeg må føre dem til det landet som du sverget at du skulle gi forfedrene deres?+
13 Hvor skal jeg få tak i kjøtt til hele dette folket? De gråter jo hele tiden foran meg og sier: ‘Gi oss kjøtt å spise!’
14 Jeg klarer ikke å bære hele dette folket alene. Det er for mye for meg.+
15 Hvis det er slik du skal behandle meg, så drep meg heller her og nå.+ Hvis jeg har din velvilje, så la meg slippe å se mer ulykke.»
16 Jehova svarte Moses: «Kall sammen 70 menn for meg av Israels eldste, menn som du anerkjenner som* eldste og oppsynsmenn blant folket.+ Ta dem med til møteteltet, og la dem stille seg der sammen med deg.
17 Jeg skal komme ned+ og snakke med deg der,+ og jeg skal ta noe av den ånden+ som er over deg, og legge over på dem. De skal hjelpe deg med å bære byrden av folket, så du slipper å bære den alene.+
18 Du skal si til folket: ‘Hellige dere til i morgen.+ Da skal dere få spise kjøtt, for Jehova har hørt+ at dere gråter og sier: «Hvem skal gi oss kjøtt å spise? Vi hadde det bedre i Egypt.»+ Jehova skal gi dere kjøtt, og dere skal få spise.+
19 Dere skal spise, ikke én dag eller to dager eller fem dager eller ti dager eller tjue dager,
20 men en hel måned, til det tyter ut av nesen på dere og det byr dere imot.+ For dere har forkastet Jehova, som er midt iblant dere. Dere gråt framfor ham og sa: «Hvorfor dro vi egentlig ut av Egypt?»’»+
21 Da sa Moses: «Blant folket finnes det 600 000 menn,*+ og likevel har du sagt: ‘Kjøtt skal jeg gi dem, og det skal være nok til at de kan spise en hel måned!’
22 Hvis hele flokker av storfe og småfe ble slaktet, ville det da bli nok til dem? Eller ville det bli nok til dem hvis all fisken i havet ble fanget?»
23 Da sa Jehova til Moses: «Er Jehovas arm for kort?+ Nå skal du få se om det jeg sier, vil skje eller ikke.»
24 Så gikk Moses ut og fortalte folket hva Jehova hadde sagt. Og han samlet 70 menn av folkets eldste og fikk dem til å stille seg rundt teltet.+
25 Da kom Jehova ned i en sky+ og talte til ham.+ Han tok noe av den ånden+ som var over Moses, og la over på hver av de 70 eldste. Så snart ånden kom ned over dem, begynte de å oppføre seg som profeter.*+ Men dette gjorde de ikke flere ganger.
26 To av mennene var blitt igjen i leiren. De het Eldad og Medad. Og ånden kom også ned over dem, for de var blant dem som hadde fått navnet sitt skrevet opp, men de hadde ikke gått ut til teltet. De begynte da å oppføre seg som profeter i leiren.
27 En ung mann løp til Moses og fortalte: «Eldad og Medad oppfører seg som profeter i leiren!»
28 Da sa Josva,+ Nuns sønn, som hadde vært Moses’ tjener fra han var ung: «Min herre Moses, stans dem!»+
29 Men Moses sa til ham: «Er du sjalu på mine vegne? Jeg skulle ønske at alle i Jehovas folk var profeter, og at Jehova ville legge sin ånd på dem!»
30 Senere gikk Moses tilbake til leiren sammen med Israels eldste.
31 Så kom det en vind fra Jehova som førte vaktler inn fra havet og fikk dem til å falle ned rundt leiren,+ omkring en dagsreise til den ene siden og en dagsreise til den andre siden, og de lå i et lag på omkring to alen* på bakken.
32 Hele den dagen og hele natten og hele neste dag var folket oppe og samlet vaktler. Ingen samlet mindre enn ti homer,* og de la dem utover rundt hele leiren.*
33 Men mens kjøttet fortsatt var mellom tennene på dem, før det var tygd ferdig, flammet Jehovas vrede opp mot folket, og Jehova slo folket og påførte dem svært store tap.+
34 De ga derfor stedet navnet Kibrot-Hattaạva,*+ for der gravla de dem som hadde vært så grådige.*+
35 Fra Kibrot-Hattaạva dro folket mot Hạserot, og de ble værende i Hạserot.+
Fotnoter
^ Betyr «brann; oppflamming».
^ Sannsynligvis ikke-israelittene blant dem.
^ El.: «en mannlig pleier».
^ El.: «som du vet er; som du kjenner som».
^ Bokst.: «600 000 til fots». Sikter tydeligvis til våpenføre menn.
^ El.: «begynte de å profetere».
^ En alen tilsvarte 44,5 cm. Se Tillegg B14.
^ En homer tilsvarte 220 liter. Se Tillegg B14.
^ Hensikten var kanskje å tørke kjøttet, så det kunne spises senere.
^ Betyr «begjærets gravsteder».
^ El.: «vist selvisk begjær».